Storm over Vestfold

Av Anders Thygesen

«Det er altså meldt… STORM» sier hytteeieren med ufordekt angst i stemmen. «Ja da» sier vi. Etter en lang pause spør han så, litt forsiktig: «Er det slike HAV kajakker, dere har der?». Etter å ha forsikret han om farkostenes sjødyktighet padler vi videre. Han blir stående lenge på stranden og ser etter oss, samtidig som horisonten blir mørkere og mørkere… Denne samtalen gikk for seg på det som vi trodde skulle bli sommerens høydepunkt av latmannsliv – kajakktur, med masse padling, bading, sol og øl. Slik skulle det ikke bli. Vi hadde planlagt denne turen lang tid i forveien. Vårt mål var: mest mulig padling, og minst mulig kjøring, så valget falt på Vestfoldkysten. Vi hadde forestilt oss blikkstille hav og lange kryssinger på åpent hav. Lange kvelder på et øde svaberg med god mat og vin. Vi hadde lagt turen sist i Juli, for å få store sjanser for godt vær – det kunne ikke slå feil, mente vi.

Vi var to stykker, noe vi mente måtte være en ideell gruppestørrelse for en slik langtur, så sant vi kunne holde ut hverandres selskap. Det var min kamerat Alexander og jeg, hver med hjemmebygget baidarka i tre og duk. Værmeldingen før turen gikk på moderat med vind. Men solgangsbrisen på kysten slipper man jo nesten aldri, og vi mente vi kunne gjøre som vi har gjort før, og padle på kveld og morgen, slik at vi kunne komme langt av gårde uten vind, og heller holde pause, og late oss midt på dagen. Vi fant en fin havn å legge ut fra, parkerte, pakket kajakkene, og la ut på tur. Vi hadde ikke kommet langt, før det ble klart at vinden var sterkere enn værmeldingen hadde antydet. Og vinden dreide mer og mer rett imot, stikk imot hva værmeldingen hadde sagt. Vi stampet og slet imot relativt stor motsjø og en veldig frisk bris noen timer. Det gikk ikke fort, og vi besluttet å holde pause, og håpe på at vinden la seg litt.

Vi fant en fin øy med le og sol, der vi både kunne spise og ta en middagshvil. Alex har passert 40 for et par år siden, og jeg nærmer meg sterkt. Derfor tar Alex seg av en slags uformell opplæring i voksenlivet for meg. En av de viktige ting han har lært meg så langt, er middagshvilen! Den var på sin plass, selv for en ungdom som meg. Så langt hadde vi padlet fra Nøtterøy til Stauper i Mefjorden. Stauper er et fantastisk sted, men nokså utilgjengelig og vær utsatt. Det var ikke til å komme utenom at vinden nok ikke hadde tenkt å legge seg, og at vi måtte padle videre. Vår opprinnelige plan var å padle sørover vestfoldkysten i retning Larvik. Men med sørlig liten kuling fristet det lite å stampe i motsjø nedover, for ikke å snakke om å runde Tønsberg Tønne! Vi forestillet oss at det kunne bli litt vel friskt med fullpakkede kajakker og et ønske om å være tørr. Vi gjorde et surt valg – vi padlet heller rundt Tjøme – mer kjedelig tenkte vi, men herregud, det er jo plenty med flotte muligheter her også. Vi la i vei på kryssingen over mot Tjøme, men vinden hadde frisknet til, og bølgene bygget seg opp. Det ble en tung kryssing, vi ble rett og slett slitne, og det fristet lite å runde Verdens Ende under slike forhold. Det var skammelig, men det beste alternativ var å sette opp teltet rett ved Mostranda . Leirslaging ved en campingplass og en samlet dags etappe på rundt en mil! Dette begynte sannelig godt. Men det var flott vær, og vi nøt kvelden med ryggen vendt mot campingen og ansiktet vendt mot solnedgangen over land – vakkert likevel!

Vi ble enige om å starte tidlig neste dag. Dels for å få utnyttet dagen med padling hvis vinden skulle friskne til, og dels for å komme rundt Verdens Ende i noenlunde rolig vær. Vi gjorde som planlagt og sto opp i 6-tiden. Var på vannet rundt halv åtte. Vi hadde padlet en liten halvtime da Alex oppdaget at kartet var borte! Alex drev med orienteringsløp i sin ungdom, og trives godt med kart og kompass. Og trives dårlig uten! Var det blåst til havs, eller hadde vi glemt det på leirplassen? Vi uttenkte flere metoder for å sjekke – padle tilbake, gå i land og løpe, ta taxi og hva vet jeg. Det endte med at vi lot kart være kart, og padlet i vei. Kysten er oversiktlig, og vi er rimelig godt lokalkjent i dette området, så vi tok den sjansen. Planen fungerte etter hensikten… vinden var svakere, og selv om det var en del bølger og gammel sjø, var Verdens Ende en fin og ukomplisert padlestrekning.

Vi padlet på måfå oppover langs Tjøme, og la merke til at det var svært lite båttrafikk – underlig for en dag i høysesongen. Lykkelig er den som ikke hører på radio! Ved dagens andre stopp fikk vi forklaringen av en bekymret hytteeier – Det var sendt ut stormvarsel, og alle småbåter ble rådet til å søke nødhavn fortest mulig. Ay Caramba! Slikt er ikke til å spøke med. Vi befant oss langt ute i skjærgården et sted mellom Tjøme og Nøtterøy. Skremmende meldning, men likevel ikke mer skremmende enn tanken på å slå leir på den første og beste holme, som fristet lite. Nærmeste holme var utbygget med hytter og den neste hadde ingen vegetasjon! Vi padlet litt til, i håp om å finne noe bedre. Samtidig vokset en svart skygge i horisonten.

Plutselig ble vi oppmerksom på at den svarte horisont faktisk kom nærmere i stor fart. Fra denne oppdagelsen rakk vi akkurat å ta på oss hetter og snøre igjen alle åpninger på klærne og kajakkene godt – det var ingen tid å spilde. Wham! Som ut av en sekk kom vinden, regnet, torden og lyn. Sa jeg regn – dette var ikke det jeg vanligvis forstår ved regn. Det pisket ned, og fikk sjøen til å koke. Alt var plutselig et vilt inferno av vann og vind, akkompagnert av kraftig torden og lyssatt med store lyn som flenget himmelen rundt oss. WOW! Det var ikke tid til å bli redd, bare henge med, for nå ble vi blåst over havoverflaten i vill fart. Jeg har aldri kjent maken – å surfe på vindbølger av denne typen? Det var vanskelig å kommunisere under forholdene, men med rop og fakter ble etter en liten stund enige om å søke ly bak en liten holme som vi nærmet oss i stor fart. Vi lå bak en liten holme og diskuterte mulighetene. De var definitivt blitt færre etter siste stopp. Overnatte på le holmen? Fristet lite å slå leir i slikt vær. Eller kanskje padle videre? Heller ikke spesielt fristende. Trass i det utrolige været hadde vi det egentlig ganske fint. Vi satt tørre og varme i hver vår kajakk (ikke snakk om å gå ut av kajakken!), drakk en kopp te og delte en Freia melkesjokolade (Walthers mandler – anbefales!). Imens kulminerte uværet rundt oss, og etter noen spennende minutter ga regnet seg etter hvert, og tordenværet passerte nordover. Tilbake var det kraftig vind og lett regn – vi bestemte oss for å padle videre. Vi savnet veldig kartet, for vi kunne ikke være helt sikre på hvilke øyer som var rundt oss. Til slutt ble vi enige om å padle med vinden i ryggen (vi hadde hatt nok motstand til nå), og stoppe på den første og beste beboelige øy vi kom til. Vi slapp oss løs fra våres lille nødhavn, og drev Nordover.

Etter en halv times drift støtte vi på en liten skogkledd øy, med en liten strand i le av vinden. Jeg hadde lyst til å søke videre etter en bestemt øy jeg kjenner, og som jeg mente måtte være i nærheten, men med dårlig sikt, ikke noe kart og dårlig vær lot vi det være. øya var helt topp i grunnen. Vi spente opp tarp mellom noen store trær, ryddet plassen under, satte opp teltet med åpningen under hvoretter vi dro kajakkene opp under tarpen. Regnet hadde tatt til mens vi jobbet med dette, og det å pakke ut kajakk i slikt vær fristet ikke. Nå hadde vi kajakker, telt og alt under tak, og det måtte vi feire med en liten dram. Det er ingen sak å trives når man er tørr, varm og mett, og etter å ha kledd på oss tørt, rullet ut posene og pakket ut alt vi trengte, laget vi en fyrstelig middag. Kartet dukket opp igjen – det hadde ligget i innerteltet! Det ble flere drammer, og noen øl, og vi hygget oss som noen kunne hygge seg, med utsikt til regn og storm, himmel og hav. Vinden snudde i løpet av kvelden, og sto rett inn på leirplassen, etter hvert med full storm styrke. Vi satte flere barduner på telt og tarp, og la oss til å sove uten bekymringer. Dagen derpå hadde vinden lagt seg. Det var svake dønninger i havet, men ingen vanskeligheter. Solen glimtet fram, og vi fikk padlet videre. Det var stille etter stormen, ingen mennesker eller båter å se. De fleste hadde søkt nødhavn fant vi senere ut, da vi fikk lest om uværet og nattens begivenheter i Tønsberg blad. På turens siste etappe fikk vi både padlet og badet, og sånn sett oppfylt alle ønsker vi hadde hatt til turen, selv om det ble en meget annerledes tur, som vi nok aldri vil glemme.