Sikkerhet i seilduks kajakker

Av Anders Thygesen

Seildukskajakker er kjempeflotte farkoster! Det er derfor jeg både bygger og bruker dem. Helst bygger jeg kajakkene mine i tradisjonelt inuit-design som etter tusenvis av års utprøving under verdens barskeste forhold stadig holder mål. Er det noe rart i det? For hvilken norsk hobbypadler har noen erfaring å snakke om sammenliknet med tidligere tiders profesjonelle kajakkmenn? Fortidens kajakkpadlere var profesjonelle; og de hadde dermed helt andre forutsetninger for å padle trygt enn oss når vi en gang i blant er ute og padler. Eskimorullen, for eksempel, ble oppfunnet, utviklet og brukt som en konsekvens av lav vanntemperatur og det faktum at de færreste av inuitene kunne svømme. Måtte du ut av kajakken var du ferdig! Vi kommer derimot aldri i nærheten av det ferdighetsnivået som var den gang, og bør derfor basere oss på andre redningsteknikker hvis vi er så uheldige og velter. I denne artikkelen vil jeg beskrive oppdrift (sjøsokk), rigging og trimming av seildukskajakker. Dette kan også brukes på andre kajakker som i utgangspunktet ikke har skott, dekksrigg og styrefinne/ror.

Sjøsokk

Padler du seildukskajakk uten sjøsokk eller andre oppdriftmidler, må du holde deg i umiddelbar nærhet av land! Sjøsokken er simpelthen nødvendig for å gjøre kajakken til en sikker farkost! I tillegg til oppdrift er en sjøsokk den ultimate løsningen på oppdriftsproblemet. En sjøsokk er en pose av vanntett stoff som legges ned i cockpit-åpningen og festes rundt cockpit-ringen. Denne innretningen vil føre til at en ikke får særlig mye vann i kajakken ved velt og lensingen blir derfor veldig raskt unnagjort. I tillegg til dette forhindrer sjøsokken skitt og sand i å komme ned i kajakken, og virker også isolerende på kalde dager.

Oppdrift

Oppdrift er det viktigste. En tre- og duk-kajakk som er full av vann vil flyte pga. treverket. Er den derimot fylt med tung baggasje vil den kunne synke. En helt vannfylt kajakk, med eller uten bagasje, vil være veldig vanskelig å tømme. Derfor bør en forsyne kajakken sin med mer oppdrift. Dette kan være tomme plastkanner, bilslanger, eller spesielle oppdriftsposer i nylon, med slange og ventil for manuell oppblåsing. En kan også anskaffe seg oppdriftsposer som det er mulig å åpne og pakke baggasje i. Vanlige vanntette pakkeposer, til for eksempel klær, kan også fungere som oppdrift; men da må de helst ikke pakkes for hardt. La litt luft være igjen i posen, så vil den gi oppdrift.

Dekksrigg og selvredning

Dekksrigg er spesielle anordninger av liner, hemper og treklemmer på kajakkens dekk. Dekksrigg gir sikkerhet og er som sjøsokken nødvendig hvis du skal bruke kajakken din utenom helt skjermet farvann eller umiddelbar nærhet til land. Den viktigste dekksriggen er den som gjør det mulig å feste padleåren som en utrigger til kajakken. Her må det brukes kraftig tau og solide strammeklosser i tre. Tauet skal tilpasses slik at det blir lett å feste åren under og lett å stramme med klossene; ikke for stramt og ikke for slakt; prøv deg fram. I tillegg bør du ha et tverrgående tau ytterst i endene på kajakken for å holde på plass reserveåren.

Man bør alltid ha en reserveåre lett tilgjengelig som kan brukes til egenredning. Uten en reserveåre må man lage en åreflottør; men reserveåre er tryggest da man ved å bruke en åre som utrigger til hver side er sikret mot å falle i vannet til den siden man ikke har støtte til. Nettopp dette er den vanligste feilen i forbindelse med entring fra vannet ved åreflottør-redning. Langsgående tau er også en fordel. Da får man lettere tak i kajakken hvis man f.eks ligger i vannet ved siden, eller hvis en som svømmer skal holde seg fast. Det kan lett lages, og kan arrangeres slik at det også kan brukes som slepetau eller fortøyningstau når det er behov for det. For å få festet et langsgående dekkstau, bør en lage to små løkker av tau som en hekter rundt spissen i endene på kajakken. Bruk f eks en tynn nylonline til langsgående dekkstau.

Trimming av kajakk

Å trimme kajakken er kunsten å få kajakken til å oppføre seg perfekt under påvirkning av vind og bølger. Dette bør en lære seg for å få størst mulig glede av sine padleturer og best mulig kontroll over kajakken. Vektfordeling: Som jeg skal komme inn på senere, kan en trimme sin kajakk ved hjelp av pakking. Dette er imidlertid ikke noen helt god løsning siden kajakken i utgangspunktet er bygget for å skulle balansere vektmessig omkring midten. Når man pakker en kajakk skal det helst være like mye vekt foran som bakenfor padleren. De tyngste tingene skal nærmest midten, de letteste lengst ut mot endene. Dette er viktig for at kajakken skal gå mykt i sjøen.

Trim i forhold til sidevind: Når du padler i sidevind vil du kanskje oppdage at kajakken søker opp med spissen mot vinden. Man sier at kajakken er logjerrig. Egentlig er det feil å si at det er baugen som går opp mot vinden, for det som egentlig skjer er at den driver av med akterenden. Dette skyldes at når en padler, vil man «kile» baugen fast i en laminær strøm som oppstår langs skrogets sider idet den kløyver vannet. Langs kajakkens midtlinje vil det gradvis oppstå mer og mer turbulens i vannet, og kajakken vil dermed «sitte dårligere fast» i vannet lengre akterut enn forut.

Logjerrighet

Når vinden kommer fra siden vil den da lettere kunne dytte akterenden av kajakken sidelengs, enn baugen. For padleren vil dette føles som om kajakken søker med baugen opp mot vinden. En kan gjøre følgende for å unngå dette problemet:

• Laste kajakken tungt bak for å tynge akterenden ned i vannet, og dermed styre bedre 
• Flytte seg litt bakover i kajakken
• Minske vindfanget bak og øke vindfanget foran på dekket. Dette kan gjøres ved å flytte eventuell dekkslast fra akterdekket til framdekket. En kan også legge reserveåren i en posisjon på framdekket som gir størst mulig vindfang.
• Padle med større kraft eller lengre åre til losiden
• Bruke åren som ror på lesiden
• Kante kajakken ved å lene seg litt mot losiden
• Bruke ror eller styrefinne

Pedalstyrte sleperor er det vanligste på plast og glassfiberkajakker. Pedaler er imidlertid vanskelig å få montert i en duk-kajakk slik at det også blir skikkelig tett. Skal man bruke ror, bør roret dermed kunne styres med snorer over dekk, og roret blir da mer til for retningsstabilitet enn som styremekanisme (se bladet Padling nr. 2/2002 for mer om dette).

Styrefinne

Styrefinne er etter min mening en mye bedre løsning enn ror. En finne er enkel og robust, og kan fastmonteres eller festes med beslag som vist på tegningen. Beslagvarianten har den fordelen at man kan velge mellom en meget retningsstabil eller en mer manøvrerbar kajakk ved bare å bytte ut styrefinnen. En forholdsvis stor finne kan være 10 cm dyp og 30 cm lang, plassert 20-25 cm bak knekken på kajakkjølen. Lag finnen i hardt tre, og sørg for å lage beslagene solide.

Stråkjøl

Den etter min mening beste løsningen, er en stråkjøl. Dette er en fast styrefinne, egentlig en forstørret slitelist, som virker retningstabiliserende. Stråkjølen har den fordelen at den er meget robust og enkel. Den beskytter også kajakken mot slitasje. Stråkjølen blir derfor etterhvert slitt og kan byttes med noen års mellomrom.