Norge på langs i en hjemmebygd baidarka 2011

Sommeren og høsten 2011 padlet Anders og to kamerater hele Norskekysten i hjemmebygde baidarkaer. Turen tok 73 dager og konklusjonen etter 3000 kilometers padling var at en baidarka er en fantastisk turfarkost! Her kommer fortellingen om hele turen skrevet av Anders Thygesen, som var den eneste som til slutt gjennomførte hele turen.

Drømmen

For ti år siden padlet jeg hele Norgeskysten. Mye er skjedd siden da både i padlemiljøet i Norge og med padleutstyr og ikke minst med meg. Jeg har altid likt å padle simpelt, det vil si med et minimum av utstyr. Fortellingen om å padle norskekysten er en historie fortalt for ti år siden. En stor drøm ble til virkelighet. Her kommer den: Norge på langs – eller rettere hele Norges kyst fra Grense Jakobselv til Vestfossen. En drøm av en reise både personlig og fysisk. Norge er verdens vakreste padleland og tiren her er en av de mest fantastiske langturer jeg noen gang har padlet. Jeg kommer til å gjøre det igjen!

Norge på langs

Turen har lange tradisjoner, og det var naturlig å se på andre som hadde gjort lignende turer før. En av de mest kjente er kanskje svenske Jim Danielsson. Hans bok «148 dager i havskajak» anbefales. En enkel, åpen og velskrevet beretning om en pensjonert eiendomsmegler fra Stockholm, som vinteren 1986 la ut på sitt livs eventyr. Når man leser Jim Danielsson kan man få inntrykk av at Norges kyst er utrolig farlig. Det kan den jo også være, hvis man gjør alt galt … Jeg snakket aldri med Jim, men med flere langturspadlere som hadde gjort hele eller deler av turen. En av dem, Fredrik Ness fra Storkmarknes, hadde padlet fra sør til nord en sommer. Den tabben rådet han meg til ikke å gjenta! Han hadde padlet i motvind fra start til slutt. Det er noe med Nordlendinger. De kan si ting så rolig, men med så ettertrykk, at jeg mister evnen til å innvende noe. Slik ble turen planlagt fra Grense Jakobselv til Svinesund og ikke omvendt, selvom det bød på noen mindre logistikkproblemer.

Mine neste større overveielser gikk på tidspunkt, turfølge, sikkerhet, mat og utstyr – noenlunde i den rekkefølge. Valg av kajakk var aldri noe tema. Allerede før jeg visste om turen visste jeg at jeg skulle padle en hjemmebygget baidarka.

Ferdig langturs-baidarka på en strand ved Kiberg, Øst Finnmark.

Hva er en baidarka

Baidarka kommer fra russisk, og betyr «liten baidar.» En Baidar var en type skinnbåt som russerne brukte til kolonisering av russisk Amerika – i dag staten Alaska. De innfødte i Alaska brukte som alle andre eskimoiske folk kajakker, som av russerne døptes «baidarka». En baidarka var, inntil snere år, en ganske ukjent kajakktype for de fleste. I sin samtid fungerte den som både jakt og transportfarkost for én, to eller tre personer. De opprinnelige innbyggerne i Alaska kunne padle lange strekk i høy fart med disse kajakkene. Den dominerte havet med både sin hurtighet og sjødyktighet. En baidarka er romsligere enn de andre kajakktypene jeg bygger, så for meg er baidarka et naturlig valg for lengre turer. 

Men en skinnbåt da? Tynn seilduk spent ut over en ramme - kan det være forsvarlig? Tja … Gjennom nesten 20 år med padling hadde jeg enda til gode å oppleve punktering av kajakk. Så hvorfor skulle det skje på denne turen? Logikken, erfaringene og fornuften talte for, men angsten snek seg likevel inn i tankene. Det hadde tatt seg ut om jeg måtte avbryte turen på grunn av utstyret. Ganske ødeleggende for kajakkbyggeriet mitt kunne det også bli. Strengt tatt hadde jeg aldri hatt en seildukskajakk gjennombløtt og i bruk i tre måneder i strekk før. Hva om duken ikke tålte slik påkjenning. Jeg visste ikke, men våget likevel eksperimentet.

Jeg overveide nøye yttermålene på kajakken min. Jeg forestilte meg vindstille dager med speilblank sjø, der Jim Danielsson ville padlet 7-8 mil uten å gå ut av kajakken en gang. Jeg endte med en lang, smal sak; 540 lang, med nesten like lang vannlinje og kun 51 cm bred. Jeg gjorde mye ut av sittekomforten og utrustet den med romslige pakkeluker og en gjennomtenkt dekksrigg til å holde både utstyr, nødutstyr og diverse bekvemmeligheter.

Innsiden av en baidarka før den er trukket med canvas.

Kajakken ferdig rigget. Barna mine dekorerte reserveåren på dekk. Et råd mot hjemlengsel som jeg lærte av Børge Ousland.

Mannskap og forberedelser

Hva angikk mannskap på ekspedisjonen var jeg veldig i tvil. Jeg var lite lysten på å padle alene, men følte heller ikke jeg kunne be hvem som helst. Det var ganske strenge kriterier for å bli med, slik som: Dyktighet innen sjømannskap, padling og friluftsliv. Du måtte dessuten være omgjengelig, ha godt humør, ståpåvilje, utholdenhet og dele grunnleggende verdier med meg. Du måtte ha tid, penger og lyst, og helst eie din egen hjemmebygde baidarka, samt ønske å bruke den på turen. Kriteriene snevret naturlig nok inn på valgmulighetene! Heldigvis kjente jeg to mennesker i verden som kunne passe inn, jeg spurte begge, og begge sa mirakuløst nok ja – og planlegging av turen var en realitet!

Vi planla turen godt over ett år i forveien. Vi var alle fast bestemt på at vi skulle møtes regelmessig og padle masse. Det skjedde dessverre i liten grad. Vi fikk hverken padlet oss i storform, prøvepakket kajakkene, øvd redningsøvelser sammen eller gjort flere av de mange tingene vi var enige om var viktig å gjøre før en slik langtur. Vi gjorde noen få padletur og testet hver for oss diverse utstyr. Vi hadde noen få møter og noen få småturer uten overnatting sammen og hadde for øvrig nok å gjøre med å leve våre normale liv og si farvel til hverdagen den siste tiden før turen.

Det ble bestemt at Grense Jakobselv skulle bli startstedet på turen. Datoen var satt til 15. juli 2011. Utstyret ble kjørt opp med bil og første leirsted ytterst ved elva var etablert for finplanlegging og pakking. Det virket umulig å få pakket mat til tre uker ned i de tre lange, smale kajakkene. Frustrasjonene kom til overflaten, og vi måtte slanke bagasjen allerede før vi hadde tatt et eneste padletak. Det skulle ikke bli siste gang. Vi ble også klar over hverandres ulikheter allerede før turen hadde begynt. Jeg og Tor stilte spørsmål ved om det virkelig var nødvendig for Bao Quoc å ha to eller tre av alt. Vi syntes det holdt med ett kokeapparat, ett telt, en øks og ett kamerastativ, for å nevne noe. Vi måtte jo også fra tid til annen være med å bære. Jeg og Bao Quoc var skeptiske til om Tor ville få bruk for sitt kart – Norge 1:100.000, en nødpeilesender som veide 4,5 kilo, samt om det virkelig var lurt å padle Finnmarkskysten i anorak og ullstillongs? Disse meningsutvekslingene kom litt sent, men vi var bestemt på målet, snakket godt sammen og skapte ikke problemer av forskjellighetene.

Vi var også forskjellige – Tor 49 fra Arendal/Oslo, investor og bedriftsrådgiver, Jeg, 39 fra Danmark/Vestfossen, kajakkbygger og Bao Quoc 29 fra Vietnam/Horten, kjemistudent. Felles hadde vi samme glede over å være ute, begeistring for naturen, midnattsolen og at eventyret var i gang!

Fra venstre: Bao Quoc, Tor og Anders.

Finnmark – usikkerhet, uhell og fantastisk natur

Vi brukte en hel dag, den 14. på å pakke. Det var hektisk aktivitet. Også den 15. ble det en del pakking, og det var godt over lunsjtid før vi endelig fikk båret de blytunge kajakkene til vannet og tatt avskjed med sivilisasjonen. Det er ikke til å komme utenom – det knyttet seg en del engstelse til starten av turen. Vi måtte i gang, og vi ville raskt få respons dersom vi hadde planlagt feil. Jeg hadde aldri vært i Finnmark før, og skulle man basere seg på utsagn fra andre, burde vi nok ha droppet hele fylket og heller startet i Tromsø. Finnmark var ifølge «folk» et farlig sted. Store avstander, bratte fjell, isnende kulde, ekstreme tidevannsforskjeller, strøm og uvær som kom ut av det blå var bare noen av de farene som lurte … Den gode Jim Danielsson var heller intet unntak. Han var vettskremt over Finnmark og holdt på å dø i Finnmark på sin kajakkekspedisjon i 1989. Da Bao Quoc fortalte noen gamle sjøfolk om turplanene sine før avreise svarte de prompte «Er du lei av livet gutt?»

Med all respekt for erfarne sjøfolk og deres historier …Vi hadde jo gjort litt erfaringer selv også. På en padletur i Grønland i 2005 beviste Tor og jeg for oss selv at vi faktisk trivdes ute i ugjestmild og totalt ukjent natur. Finnmark kunne vel umulig være farligere enn nordvestlige Grønland? Og akkurat det viste jo også den aller første overnatting i telt ved Grense Jakobselv. Det var jo ikke et skummelt sted, som prøvde å ta livet av oss, men et trivelig sted med mykt gress, vakker utsikt, fin sandstrand, klart fint vann og masse plass.

De første padletak føltes tunge. Kajakkene var tungt lastet. Det var en del vind og kajakkene måtte pakkes om av hensyn til trim. Og det ble ikke noen imponerende første dagsetappe – 15 kilometer! Humøret var ikke helt på topp da vi lette etter vår neste leirplass hen mot aften. Vi så en liten grønn flekk i en bukt og bestemte oss for å undersøke saken. Åpningen inn i bukten var ikke så bred, og strømmen var ikke umiddelbart lett å se. Jeg oppdaget det litt sent, men da hadde Tor allerede drevet sideveis innover, bommet på et støttetak og lå og svømte innerst i bukten ved siden av kajakken. Han hadde heldigvis latt seg overtale til å padle i tørrdrakt, og synes nå det var alle tiders gode valg!

Velt på tur skjer aldri … Nesten... Sannelig en lovende start på tre måneders eventyr.

Vår andre padledag løftet stemningen litt. Vinden stilnet og solen tittet fram. Vi fikk padlet en lenger etappe, og til og med møtt folk – noe så sjeldent som to solbadende damer som hadde gått til Bøkfjord fyr fra Kirkenes på søndagstur. Dagens etappe endte på en ekstremt storsteinete «strand» på store Skogerøya. Vi følte oss som villmarkens sønner, alene i verden.

Finnmark

Dag tre var det dags for turens første og langt fra siste fjordkryssing - Varangerfjorden. Det er alltid lurt med en pause før en fjord. Du kan strekke på beina, spise, tisse, sjekke værmelding og synfare fjorden for lumske farer. Da vi gjorde holdt ved Bugøynes merket jeg litt vått i kajakken min. Nærmere undersøkelse viste en 3 cm lang flenge i seilduken under vannlinjen. Det var ikke til å tro – flenge i kajakken etter alle disse årene. Skuffelsen og fortvilelsen var til å ta og føle på. Jeg stolte så fast på seilduken. Kajakken hadde ligget på en drivtømmerstokk om natten og det måtte ha vært en spiker i denne stokken. Jeg ble likevel litt imponert over kajakken, for selv om vi hadde padlet et par timer var det ikke mer enn en drøy liter sjøvann i kajakken. Her hjalp ikke tårer, duck tape derimot. En primus fikk raskt tørket duken og tape-plasteret ble gnidd grundig på. Hele reparasjonen var gjort på et kvarter og fjordkryssingen kunne begynne. Men jeg kunne ikke la vær å tenke på at om dette skulle skje hver tredje dag ville jeg ankomme Svinesund i en ducttape-kajakk. 

Nødreparasjoner - duct tape-plaster.

Og sånn gikk nå dagene i Finnmark. Vi kom inn i rutinen. Vi padlet kort og langt, vi opplevde fantastisk natur og dyreliv. Vi padlet og opplevde sammen gleden over utelivet, framdriften og alle de spennende steder vi fikk se som er få mennesker forunt. Vi møtte nesten daglig hurtigruten, der mennesker med andre slags lyster kunne oppleve kysten på en annerledes måte enn det vi gjorde. Vi fikk i noen dager en lokal medpadler – Bjørn – som ble et kjærkomment tilskudd til turfølget med lokalkunnskap, historier og uknuselig godt humør. Vi opplevde også flere problemer underveis. Tor fikk senebetennelse og måtte avbryte turen. Han tok kajakken med hurtigruten til Tromsø fra Kjøllefjord i håp om å kunne padle videre etter litt hvile.

Bjørn måtte også hjem til familien, og turfølget på fire hadde krympet til to. Det var en stor sensasjon da kompasset begynte å peke mer eller mindre konstant sørover! Jeg og Bao Quoc gledet oss over framdriften, og vi var heldige med godt vær på utsatte strekk, som det beryktede Lopphavet.

Lopphavet ligger foran oss...

Troms – vi får troen (utstyr)

Optimismen snek seg innpå oss etter hvert som vi nærmet oss Tromsø. Vi hadde padlet et av de mest berykta kyststrekk i hele landet i ganske god stil. Anseelsen steg hos de få folk vi møtte når de erfarte at vi hadde padlet helt fra Grense Jakobselv … og aktet oss hele veien til svenskegrensa. Tidsrammen så også ut til å holde – vi hadde ut i det blå gjettet tre uker til Tromsø, og det var akkurat hva det så ut til å bli. Sosialt fungerte denne del av turen flott. Det er klart lettere å ta beslutninger når man kun er to, og det var ingen diskusjoner om gjøremål, for hele mannskapet måtte yte sitt hele tiden.

Utstyret fungerte upåklagelig nå. Kajakkene var lette å pakke – utstyret hadde liksom funnet sin plass og det ble enkelt å pakke inn og ut når man ikke måtte gruble for mye hver gang. Trimmen fungerte upåklagelig. Plasseringen av vann utgjorde den viktigste faktoren, og vi vurderte å etterlate styrefinner sammen med annet ubrukt utstyr når vi ankom Tromsø. Vi hadde ofte gått på stein og skjær, uten at seilduken brydde seg om det. Telt, kokeapparat og annet utstyr gjorde jobben uten problemer. Dunsoveposen, som hadde møtt så mye motstand blant medpadlere opp igjennom, gjorde de mange negative innvendinger til skamme. Aldri fuktig og alltid god og varm var en generell erfaring for alle 76 dager med padling. Som en bekjent en gang uttrykte det «Er ikke hele den grunnleggende vitsen med friluftslivet å holde soveposen tørr?»

Matpause i pent vær, Troms. Alt som er fuktig må ut og luftes ved slike anledninger.

Før turen hadde vi snakket mye om rytmen, padleetapper og hviledager. I praksis endte vi med ikke å følge noe skjema. Vi padlet når vi kunne padle, sov når vi kunne sove, spiste og pauset når anledningen bød seg. Hvileperioder kom naturlig med blæst og vanskelig padling, og de lange dagsetappene kom når forholdende lå til rette for det. Ingen skjema, men naturen og målet definerte vår turrytme. Vi ble møtt av en glad og veluthvilt Tor da vi ankom Tromsø den 4. august. Vi tok en hviledag selv om været var fint og egentlig tilsa padling. Vi hentet et depot med tørrmat og spiste godt med fersk mat. Kajakkene ble tømt og alt utstyret ble gjennomgått og vurdert. Mindre justeringer og reparasjoner ble gjort, og noen pakker med ubrukt utstyr ble sendt hjem. Den 6. reiste vi videre. Vi fulgte den indre led på innsiden av Senja. 8. august var en spesiell dag. Jeg hadde trodd jeg skulle holde stor fest den dagen jeg fylte 40. Denne dagen holdt jeg mitt livs minste bursdagsselskap. Fantastisk aftenhimmel og utsikt over Astafjorden, lett vind, bål og piperøyk og selskap av to venner utgjorde hele feiringen – likevel en av de beste bursdagene jeg kunne tenke meg.

Min minste, og beste bursdagsfeiring.

Kart/navigasjon

Sjøkart er ofte foretrukne til padleturer av denne sorten. Mange sverger også til landkart i 1:50.000. Det som fungerte best på denne tur var faktisk «Cappelens tur- og veikart» i 1:325.000. Kartene er grove, og fine til å ta ut en generell retning. Og når man padler fire mil om dagen er det ikke så farlig om du ikke vet nøyaktig hvor du er. For krisetilfeller hadde vi også med en liten håndholdt GPS av den enkle type. Den kunne av og til gi svar på om veien var padlebar eller ikke. Veikartene inneholder informasjon om nedlagte bebodde steder i Nord-Norge hvor det er ofte gode steder å stige i land og overnatte. Der det er ensartet skjærgård med små øyer i tusenvis hjelper det lite om du har gode eller dårlige kart – du må bare ta ut en generell retning og padle etter terrenget.  Det jeg prøver å si er at jeg syns detaljerte kart er noe herk.

Nordland – lagt og padlevennligt fylke – halvveis

Turen tok en ny vending rett nord for Bodø. Senebetennelsen til Tor ble gradvis verre uten at vi andre helt forsto hvor ille det var. Tor er ikke den som lar seg merke med smerte. En dag med mye vind skulle vi krysse en liten fjordarm. Kort strekk, men like fullt en kryssing og ved kryssing av fjord er man ekstra oppmerksom. Padlerens trygghet er land, og padlerens mareritt er fralandsvind med utsikt til ufrivillig drift mot storhav, Grønland, England eller det som er verre. Tett på å ha krysset ferdig fikk vi plutselig kraftig fralandsvind. Tor hadde smerter og hadde problemer med å styre den nesten seks meter lange turkajakken sin. Bao Quoc og Tor tok det tilsynelatende ganske rolig – vi hadde jo slepetau og flere andre alternative måter å ta oss fram på. Men grunnleggende sikkerhet er og blir, tross av backup planer, at hver padler til enhver tid mestrer forholdende. Denne bristen i sikkerhet stresset meg alvorlig og jeg ble ganske irritert på Tor, noe jeg snart angret og forsøkte å unnskylde. Tor innså heldigvis selv det uholdbare i situasjonen også, og ønsket å avbryte turen for sin del. Vi kom oss med stort besvær inn til stranden på Mjelle, som Terje Nilsen så vakkert beskriver i sin sang med samme navn.

Mjelle var alt annet enn idyllisk denne dagen. Solen skinte, men vinden reiste en sandstorm som kunne gjort selveste Sahara grønn av misunnelse. Det var lite fristende å bli. Å fortsette padlingen var for Tors del ikke aktuelt. Hans underarmer minnet om pølser stappet med vått potetmel. Vi ringte Jim Ness fra Bodø Kajakklubb. Jim kastet alt til side og møtte oss med bil og en pose øl. Vi ble etter en liten tur på byen innlosjert i kajakklubbens naust i Kvalvika. Vi tok en dags hvile til å omorganisere turen, gjøre innkjøp og si farvel til Tor for denne gang. Tor var lei seg for å måtte avbryte, men glad for de mange flotte padleetappene han tross alt hadde vært med på. Bao Quoc og jeg var likevel fulle av selvtillit. Vi var så godt i gang, og ingenting er som en varm og tørr stue som avveksling fra teltlivet. Foran oss lå Helgelandskysten, som i alle fall for min del var et kjent sted og et drømmemål i seg selv å få padle gjennom. Det var heller ikke langt til Brønnøysund med mange gode venner og kjente steder. På nytt slanket vi utstyret og gjorde oss klar for et nytt kapittel i eventyret. Vi startet tidlig den 17. august i håp om å lett krysse Saltfjorden i morgenstilla.

Et par dager senere så vi en underlig linje på kartet. Jeg ble først klar over hva det var. «Vi padler straks gjennom polarsirklen» ropte jeg glad til Bao Quoc. Bao Quoc var mindre begeistret. «Ja, og hva så. Det er jo bare en strek på et stykke papir» var responsen. Men da vi fikk se en stor globuslignende gjenstand på en holme var det ingen skepsis tilbake – vi bare måtte opp og ta bilde av oss selv! I loggboken står det denne dagen: 20. august 1400 km padlet! Vi var omtrent halvveis! 

Polarsirkelen - 66°N - vi er nesten halvveis.

Søndre Helgeland var som forventet en fest. Masse brygger, uendelige sandstrender og flate, teltvennlige holmer kjennetegner denne delen av kysten. Været var stort sett fint, og vi ble møtt av hyggelige folk. Vi tok oss inn hos Havnomaden på Herøy, der vi ble tatt imot med åpne armer. Brønnøysund skuffet heller ikke, og det var med et visst vemod vi forlot Helgeland, og krysset grensen til Nord-Trøndelag.

Trøndelag - nok en avhopper

Men Trøndelag er også flott – og likt Helgeland på mange måter. Bao Quoc var på hjemtrakter og vi hadde flere gode møter med både kjente folk og kjente steder. Men padlingen gikk likevel tregere. Jeg undret meg over at farten så ut til å gå mer og mer nedover jo lenger sør for Trondheim vi kom. Etter hvert kom det fram at Bao Quoc hadde skrupler med å fortsette. Vi hadde en samtale den. 2. september rett nord for Kristiansund, der det kom fram. Ved å vende tilbake til Trondheim nå, kunne Bao Quoc unngå å måtte droppe et helt studieår ved universitetet … Det var vanskelig å si noe imot, veldig forståelig og samtidig veldig ubeleilig. Jeg hadde jo satset en masse på denne turen og inntil nå hadde det ikke streifet meg å gjøre noe av turen alene. I all den tid jeg har undervist i havkajakk har jeg preket trygg padling. Utrygg padling var, ifølge meg selv, solopadling. Og ulykkesstatistikken verden over toppes av menn i førtiårene som padler alene! Det satt langt inne å fortsette alene, og jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle ta meg til. 

Jeg var jo utrolig godt i gang. Alt virket perfekt og jeg hadde kommet i fantastisk god form. Jeg bestemte meg for å fortsette uten Bao Quoc. Men svenskegrensen virket nå som et uoppnåelig mål. Jeg tenkte på å bare padle litt sørover og se hva som skjedde. Kanskje padle inn en fjord. Sognefjorden for eksempel, til Lærdal. Herfra var det kort vei hjem. Kanskje jeg kunne få noen til å hente meg. I Kristiansund møtte vi et fantastisk hyggelig ektepar som inviterte oss hjem. Vi dusjet, spiste, handlet og fikk sightseeing i byen. Om natten sov vi godt i hvert sitt gjesteværelse. Jeg hadde allerede pakket kajakken. Bagasjen var igjen slanket til nesten ingenting. Jeg var avhengig av det. Fra nå av måtte jeg slepe og bære kajakk med alt utstyr alene. Hver dag, fra vannet opp på land og tilbake neste morgen.

Jeg sto opp grytidlig neste dag. Bao Quoc ønsket meg god tur og kl. 06.00, akkurat når det lysnet, padlet jeg ut fra Kristiansund den 3. september. Det var med blandede følelser. Prinsipielt mener jeg at man ikke bør padle alene, på grunn av den ekstra risiko det innebærer. På den andre siden følte jeg at jeg var godt i gang med turen, og mestret turen 100%. I tillegg var jo noen av de potensielt mest krevende kyststrekninger tilbakelagt, så … Men trass i alle fornuftige argumenter syns jeg likevel det var litt skummelt å padle alene ut på et ukjent havstrekk. Denne dagen hadde jeg Hustadvika foran meg, og det er jo en beryktet plass blant båtfolk. Jeg padlet fort, værmeldingen var god, og med litt hell skulle det være mulig å komme et godt stykke forbi Hustadvika, og inn i mer skjermet farvann. Jeg var så fokusert på å padle effektivt og nå mitt mål at jeg nesten ikke enset en flokk mennesker på land ved Hustadvika, som tydelig var interessert i meg. Vel framme på Bud skjønte jeg hvorfor – det var 4 tapte anrop på telefonen min. Flokken var venner og kjente fra Oslo Kajkklubb som var ute å gå tur fra hytta si. Jeg ble selvsagt invitert på en bedre middag med alt som hører til. Alenepadling var ikke så verst likevel.

Nordvestlandet – alenepadling – om å møte mennesker

Jeg fant fort ut at å padle alene faktisk er det mest sosiale du kan gjøre. Jeg kom lett i kontakt med folk og møtte mange hyggelige mennesker de neste ukene. Jeg ble ofte bedt inn på mat og seng og nøt godt av kystens gjestfrihet. Det kom godt med, for Nordvestlandet er jo kjent for regn og vind, og min padletur ble ikke noe unntak. Jeg oppdaget også hvor mye raskere jeg kunne komme fram alene enn i gruppe. Dagsetappene økte fra tre-fire mil i snitt til fire-fem mil i snitt. Uten anstrengelser, simpelthen fordi det ikke var ventetid, og fordi landlivet ble mer kjedelig, og det ble naturlig å tilbringe mer tid i kajakken. 

Høsten var også et faktum og jeg ante et svakt håp om å kunne padle en større og større bit av den opprinnelig planlagte ruten. Kanskje jeg kunne rekke helt til Bergen? Denne beretningen er ikke bare god reklame for Vestlandet som padledestinasjon – beklager Vestland! Det er storslått og vakkert. Hyggelige folk er der og. Vind og regn er neppe noen overraskelse heller, men at det skal være så fordømt vanskelig å finne halvannen kvadratmeter med noenlunde flatt terreng å sette opp et enmannstelt på! En hengekøye hadde definitivt vært et bedre valg. På strekningen fra Kristiansund til Mandal prøvde jeg mange alternative «leirplasser», som lystbåthavner, hager, beitemark, stein, sand, hytteterasser, naust og til og med et offentlig toalett! 

Mitt viktigste utstyr ble en sydvest! Jeg padlet, pauset og satte opp leir i tørrdrakt og sydvest. Derfra direkte ut av drakten og inn i soveposen! Men Vestlandet var på ingen måte strevsomt. Jeg nøt turen og regnet. Vinden fikk jeg lurt meg rundt ved mange anledninger og jeg møtte mange vennlige mennesker. Bergen var et høydepunkt. Det blåste godt, og jeg unnet meg to dagers hvile hos Ronny i God Tur. Jeg nådde altså Bergen, noe jeg ikke hadde trodd. Kajakken ble helt tømt og tørket for første gang på to måneder. Slitetapen langs kjølen ble byttet og kroppen ble restituert (litt). Jeg fikk optimalisert utstyret litt, og sendte en pakke med unødvendige saker hjem. Jeg forberedte meg på siste innspurt, for nå var det tydelig at jeg faktisk KUNNE klare å gjennomføre turen slik det var planlagt. Fram til da hadde jeg tatt en dag om gangen og hele tiden holdt muligheten åpen for å bryte av. Rett nord for Bergen hadde jeg også fått en oppmuntrende melding fra en padlekompis hjemmefra: «Jeg blir med å padle! Kan bli med hele uke 38 og kan møte deg i Stavanger!» Selv om jeg trives fint i eget selskap, visste jeg at dette kunne bli virkelig hyggelig, og at jeg ville ha følge kanskje helt til Kragerø. 

Godt selskap og en ny vri

Det var ubeskrivelig hyggelig å møte Alex. Uten han som padlepartner er jeg ikke sikker på jeg hadde orket å fortsette. Sørvestlandet kunne by på problemer. Det var sent på året på Norges mest vindutsatte kyststrekk. Alex var naturligvis ikke i toppform padlemessig, men jeg tok hans selskap først og fremst som et hyggelig avbrekk i ensomheten – samme med framdriften. Alex kom snart i form, og hans tilstedeværelse var kun en berikelse. Vi hygget oss om kveldene og opplevde artige ting sammen. Det var Alex som en dag insisterte på å runde Lindesnes fyr. Vi visste om bakveien, og været var ikke helt ukomplisert. Men likevel padlet vi rundt, og det ble et av de største øyeblikkene på turen. For første gang, etter 2700 kilometers padling, trodde jeg endelig på at det var mulig å gjennomføre hele turen. Slik ble det likevel ikke helt.

Hurra for Lindesnes – vi gjorde det!

Alex padlet med meg til Kragerø – han måtte tilbake på jobb. Jeg hadde gledet meg til denne siste honnør-etappen. Telemark og Vestfold er min egen padleverden med utallige turer sommer og vinter. Men nå følte jeg noe nytt: hjemlengselen rusket i meg. Jeg begynte å tenke på mine barn som plutselig var så nær. Jeg vil ikke si jeg stresset, for jeg padlet trygt. Men jeg padlet utrolig fort og veldig langt hver dag. Hele Vestfold fylke var unnagjort på en dag! Samtidig dukket en ny tanke opp i mitt hode – hvorfor padle til svenskegrensen. Min siste natt på tur rett sør for Horten tok jeg beslutningen – Jeg padler hjem!

Hjemkomsten

Tilsynelatende veldig enkelt – Padle fra Horten til Drammen. Derfra opp Drammenselva, og videre opp sideelva til mitt hjem i Vestfossen. Det kunne kanskje gjøres på en dag, og jeg startet min mest sinnsyke padleetappe noensinne. Det var ikke kun de 73 km som gjorde turen slitsom. Motvind og motsjø på Drammensfjorden, sterk motstrøm ved Svelvik og ekstrem vannføring i Drammenselva gjorde turen slitsom. Det hadde regnet godt i september og strømhvirvlene i den ellers rolige elven var vanskelige å komme utenom. Mørket begynte å falle på da jeg nærmet meg klubbhuset til min padleklubb ved Vestfosselva. Folk kom hjem fra onsdags-padling og det ble en artig ordveksling som låt noenlunde slik: 

Anders: «Hei»

Padler: «Hei»

Anders: «Har dere vært å padlet»

Padler: «Ja, opp Vestfosselva – Hvor har du vært»

Anders: «Jeg har padlet fra Grense Jakobselv»

 …taushet …

Anders: «Men jeg har litt travelt – det er noen som venter hjemme – vi snakkes»

Jeg tror bare det var Oddvar som forsto at jeg var alvorlig. Jeg fikk en god klem, vi tørket begge en tåre … Og så padlet jeg videre. Og så var det ikke tøys en gang – jeg var utrolig klar for å komme hjem, og det var 20 minutter igjen å padle … Hjemkomsten var ubeskrivelig. Jeg hørte to guttestemmer i krattet. Det var sønnene mine som ville bli de første til å møte meg. Helt oppe ved strandajordet var det en liten flokk venner samlet rundt et bål. Jeg kom litt sent, så pølsene var kalde. Men jeg fikk masse gode klemmer og følte meg så beriket som få. Ved siden av å få en opplevelse for livet og vært uten barna mine i 73 dager fikk jeg nå tilbake en vanlig hverdag i hjemkomstgave. Jeg følte meg overveldet av turen og opplevelsene. Bitte litt stolt av meg selv var jeg også, men det store som overskygget det hele var gleden ved å se mine barn igjen og gjenoppta kontakten med mine nærmeste. Jeg har lært masse av turen. Og de mange møter med mennesker varmer stadig mitt hjerte. Hele Norges kyst fra russergrensa og hjem. 73 dager og 3063 kilometer Hele Norges kyst fra grense til grense. Jeg vil anbefale turen til alle som kan få tid til det. Bruk tre måneder av ditt liv til å unne deg selv en opplevelse for livet. Ikke tenk for mye over det, men gjør det mens du kan!

Ettertanke

Når jeg spør meg selv om jeg skulle gjort noe annerledes er svaret uten tvil nei! Planen for turen fungerte bra. Jeg hadde vært i tvil om en del ting, for eksempel navigasjon med grove landkart og GPS – dette fungerte bra for en slik tur. Jeg visste til enhver tid hvor vi var, og kunne planlegge ruten enkelt og bra underveis. Eskimoårene fungerte strålende, og ga all den framdrift, styring og sikkerhet man måtte ønske. Kelly Kettle, som var en del av utrustningen, ga store mengder varmt vann til mat og vask uten at vi trengte annet drivstoff en hva vi fant på hver leirplass. På turens første 50 dager brukte vi kun primus EN gang! Dunsoveposen, som så mange hadde ristet på hodet av, holdt meg rikelig varm om natten, selv i det verste, våteste vær. Og endelig kajakken, eller baidarkaen, jeg brukte leverte 100% trygg padling og god framdrift uten å bli det minste ødelagt. Den var etter endt tur minimalt oppskrapet i bunnen, på tross av mange ukers alenesleping og løfting mellom vannet og høyeste høyvann. Styrefinnen jeg hadde med fikk jeg slett ikke brukt, for jeg klarte bestandig å styre kajakken kun med padleåren. Skulle jeg gjort ÉN ting annerledes, måtte det kanskje blitt å droppe styrefinnen! Turen har på alle måter beriket meg, og det er en ekstra glede når jeg merker at turen også har inspirert andre til å dra ut i det ukjente. Jeg er sikker på at jeg skal padle Norge på langs igjen en gang.