Lillemor til minne - minneord fra Torunn Knævelsrud

Lillemor het egentlig Kirsten Louise Augusta Berthelsen. Hun var født 25. august 1923 og vokste opp på staselige Hovinsholm gård på Helgøya. I 1948 ble hun gift med Erik og kom til Børstad. De fikk et langt og lykkelig liv sammen på den vakre gården rett i utkanten av Hamar by. Erik gikk bort i 2015.

Selv ble jeg kjent med Lillemor da jeg flyttet til Hamar i 1985. Da hadde hun hesten Chevi som de hadde kjøpt som føll. I 1990 kom 7 år gamle Antiba til Børstad, og Lillemor trengte hjelp med å ri til den temmelig utrente hoppa. Det var starten på et langt og nært vennskap. Både Lillemor og jeg var ekte «hestegærne», og det ble utallige timer på det koselige kjøkkenet, med boller og varm kakao og masse hesteprat etter ridetimen på Antiba. Da jeg flyttet tilbake til Oslo i 2000, var avskjeden med Lillemor noe av det tyngste. Men vi holdt kontakten på telefon og ved besøk, og vi hadde en god prat bare et par uker før hun gikk bort. Hun var like frisk og våken i hodet og stemmen som alltid før, men kroppen ble skrøpelig de siste årene. Øynene holdt ikke til å lese gamle numre av HERK-posten, og hun greide ikke holde kontakten med rideklubben slik som før. Men som en siste gest er en gave til Hedemarken rideklubb like kjærkomment som blomster ved bisettelsen.

Lillemor ble filmstjerne også på sine gamle dager, da hun deltok i filmen «Optimistene», som hadde premiere i 2013. Filmen fikk terningkast 5 i mange medier. Fra omtalen: «Optimistene er en dokumentar om et uvanlig volleyball-lag på Hamar med damer fra 66 til 98 år. Til tross for at de har trent sammen hver mandag i 40 år, har de aldri spilt en ordentlig kamp. Nettopp det vil de gjøre noe med. Men mot hvem?» Dermed møter de et svensk herrelag – som nok var mye mer dedikert til selve spillet enn damene fra Hamar! Et glimt av Lillemor til hest får vi også – nesten 90 år gammel!

Da Lillemor fylte 70 år, skrev jeg dette portrettintervjuet av henne i HERK-posten:

Lillemor Berthelsen har spilt en viktig rolle i Hedemarken rideklubb helt fra starten i 1969. Hun var med da klubben ble grunnlagt og satt i styret de første 6 årene. Hun var med i redaksjonskomiteen til HERK-posten fra starten av og er fremdeles med som annonsesjef. I 1986 ble hun utnevnt som æresmed­lem, og hun er fremdeles blant de mest trofaste tilskuere og deltagere på klubbens stevner og møter. Den 25. august fylte hun 70 år, og HERK-postens redaktør inviterte seg selv til en liten prat om Lillemors hesteliv. Over te, horn og kaker i en av de vakre stuene på Børstad pratet vi om hest og om rideklubben i nesten 4 timer.

Hvordan hadde det seg at du ble interessert i hest?

Det var medfødt! Jeg har tenkt på hest så lenge jeg kan huske! Vi hadde 10-12 arbeidshester på stallen da jeg var barn, og jeg bodde omtrent i stallen. Jeg lekte med trehester i stedet for dokker. Vi hadde også en lettere kjøre- og ridehest - min far var hesteinteressert og red litt. Selv satt jeg til hest før jeg kunne gå. Ridningen begynte med at vi fikk ri hestene på beite - bareback, naturligvis. Hvis far var i godt humør, torde vi å spørre om å få låne salen. Det var mye kjøring også. Vi bodde på Helgøya, og det var stadig noe som skulle hentes eller leveres på brygga. Jeg husker spesielt godt den tragiske sommeren da vi fikk tre føll, og alle døde.

Ridning var jo ingen vanlig sport da du var ung - hvordan lærte du å ri "på ordentlig"?

Min første ordentlige rideundervisning fikk jeg i 18-19-års alderen hos Tore Bråthen rett etter krigen. Han holdt til ute på Lysaker utenfor Oslo og hadde noen tyskerhester. Undervisningen foregikk ute på gårdsplassen. Dessverre ble det for dyrt i lengden. Deretter gikk det mange år uten egentlig rideundervisning. Da Tarald Straume drev Hulleman­stallen i 1975-78, red jeg på skolehester hos ham. Det var en veldig fin tid, og jeg lærte en masse. Alle vi "hestejentene" var veldig fan av Tarald og gråt da han sluttet. Senere red vi for forskjellige instruktører, som Grete Tandberg, Frans Hulleman, Janne Syversen og alle "de gamle offiserene".

Jeg var veldig "hekta" på dressuren, men har etter hvert blitt mer turrytter. For meg er hest og ridning mentalhygiene, og heldigvis har jeg en mann som forstår det. Jeg håper helsa holder så jeg kan fortsette i mange år ennå.

Fortsettelse av intervjuet i del 2...