Kajakktur på Grønland

Av Anders Thygesen

Det er morgen. Jeg våkner i soveposen av sollyset og en fremmed lyd. Hvor er jeg… hva skjer…. lyden av ett tusen ulende polarhunder minner meg om det – jeg er på Grønland! Dette er begynnelsen på et av mitt livs store eventyr. Nei, egentlig startet det mye før. Tor hadde gjennom flere år hintet frem på en tur til Grønland. På min oppslagstavle hang det blant annet et avisutklipp om Hvitserk sine padleture på Østgrønland. Tor hadde sendt meg utklippet med påskriften «Anders! Når drar vi?»

I vinteren 2004 ble turen en realitet. Datoen ble fastsatt, reisemålet ble bestemt, og billetten ble bestilt. Vi skulle reise midt i august. Stedet var Illullisat i Diskobukten, hvor vi hadde 14 dager på oss til å oppleve mest mulig fra kajakken. Tor og jeg er begge glade i å padle på havet og turens første problem ble hva slags kajakk vi skulle bruke til en slik tur? Vi har preferanser. Helst padler vi originale eskimokajakker i tre og duk, men det er ingen betingelse. Men til Grønland da? Vi var enige om at en grønlandskajakk måtte være den beste måte å oppleve dette landet på. Vi fikk gjennom bekjente av bekjente lånt to grønlandskajakker i Illullisat. Kajakkene var middels store og burde passe oss noenlunde. Vi håpet det stemte og fortsatte planleggingen.

Resten av planleggingen gikk veldig greit. Vi tok med mat til nesten hele turen, samt fiskeutstyr. Primus, telt, sommersoveposer med mer. Vanntemperatur rundt 0 grader tilsa tørrdraktpadling, noe vi synes fungerer nesten bivirkningsfritt på en slik tur. Årer er greit å ha med hjemmefra. Vi funderte lenge på hvordan vi skulle dele en god åre for å få den med på flyet. Disse spekulasjoner viste seg ubegrunnet, da det overhode ikke var noe problem å få en 2.20 m lang åre med på flyet. Vi hadde lest litt i Politikens reiseguide Turen går til Grønland. Her finns det mye nyttig informasjon. Vi bestilte landkart i skala 1:250.000, som var utmerket å planlegge og padle ut fra. Vi hadde litt dialog med personer i Illullisat før turen. Vi fikk mange gode, og noen motstridende råd om vær, vind, strøm, is og andre ting en padler som ikke er lokalkjent bør sette seg inn i.

Mitt første glimt av Grønland var en stor opplevelse. Flyet gikk fra Gardermoen via København og Kangerlussuaq. Vi fikk se innlandsisen i all sin storhet, enorme mengder is, for anledningen pyntet med svarte nunataker. Landet var like storslått å se til. Dype fjorder og uendelige fjell-landskap uten det minste tegn til menneskelig aktivitet – helt jomfruelig, sett fra luften. Fra Kangerlussuaq gikk det nordover til Illullisat. Vi brukte litt tid i Illulissat til å forberede de siste detaljene. Kajakkene trengte litt vedlikehold og den siste maten skulle handles. Vi traff hjelpsomme og hyggelige mennesker som ga oss noen råd med på veien. Den 16. august fraktet vi oss selv og kajakkene ned til vannet med en Toyota pickup. Kajakkene ble lagt direkte på taket og en taustump surret gjennom de åpne bilvinduene, tvers over kajakkene. Tor satt på planet og holdt fast på alt sammen. Etter denne transporten visste hele bygda at to skrullete utlendinger skulle på padletur.

Nå kom det store øyeblikket. Var det plass til all bagasjen i kajakkene? Dette var ett av turens store spørsmål. Det var tilfeldigvis møtt opp en del publikum. Ei dame kom bort til meg og spurte på dansk: «Skal du ha med deg nordmannen?» En annen så på bagasjen og spurte: «Skal dere virkelig ha alt det med?» Det kom også noen grønlandske menn og inspiserte kajakkene med kyndig mine, så på kartet vårt, og ga oss noen flere råd. Selv om det finns mange kajakker i Illullisat hørte det nok til sjeldenhetene at noen faktisk drar på tur med kajakk. Skal du i vei er jo motorbåten mye bedre og mindre anstrengende å bruke. De lokale vinket og ønsket god tur. Første padletak var fantastiske. Det var ettermiddag og lav sol; sjøen var oljeblank med svak dønning – vi kunne ikke hatt det mye bedre! 

De første isklumpene dukket opp i vannet. Vi måtte bort og ta på dem. Vi padlet ikke langt den første kvelden. Plutselig kom tåka, drivisen ble tettere, og vi søkte mot land. Vi syntes naturen minnet mest om Svalbard. Avstandene er store og fjellene er store. Det finns ikke skog, landet er som det norsk høyfjellet. Kapp toppen av Norge ved tregrensa og senk det ned på havnivå, så har du Grønland. Temperaturen kan også sammenlignes med høyfjellet. Vi hadde dagtemperaturer mellom 15 og 8 grader, og ned til -5 grader om natten. Været kan variere mye. Det kan blåse hardt, regne, eller være sol og stille i ukevis. Det kan bli mange dager med tett tåke, for eksempel i Diskobukten. Det siste fikk vi heldigvis ikke oppleve noe særlig av.

Det kan være 2-3 meters forskjell mellom flo og fjære, og følgelig en del tidevannstrøm. Vi fikk særlig oppleve dette ved Pakitsoq-fjorden nord for Illullisat. Her er en 3 mil dyp fjord, med et bare 100 meter bredt innløp. Vi padlet inn i denne fjorden på maks høyvann, og merket ikke noe uvanlig. Da vi senere padlet ut var det fjære sjø, noe man ikke merket der inne i fjorden. Strømmen i innløpet var det kraftigste jeg noensinne har opplevd. Det var meterhøye, stående bølger Jeg betenkte meg en stund og fikk med stort besvær båret kajakken min forbi det verste strømstedet. Tor tok sjansen på å padle, og jeg har aldri sett en kajakk med så stor fart før! 

Det som kanskje var mest spesielt, og som ikke finnes i Norge, var isen. Det var is i alle mulige avskygninger. Vi så drivende isfjell, små isklumper (grøtis) som var overalt i vannet, tynn havis og store breer som kalvet i sjøen. Ved Illullissat ligger også den spektakulære Isfjorden, en flere mil lang fjord full av sammenpresset is. Ved springflo blir det ytterste av denne ismassen løftet fri av havbunnen og driver oppover i Diskobukten. Vi lurte veldig på hvor farlige disse isfjellene var. Vi holdt som regel god avstand, men ble etter hvert mer dumdristige. En av turens siste dager var vi ganske tett på ett stort isfjell da vi hørte et kolossalt drønn inne fra isen. Vi padlet alt vi orket med hjertet i galopp, men ingenting skjedde. Ellers fikk vi sett isfjell som veltet, isfjell som knakk, samt en artig variant hvor is-stykker knakk av nedenifra og dukket opp i vannet ved siden av. Det var forresten ikke noe å spøke med. Et av de vakreste stedene vi besøkte, var Equip Sermia – Equip breen. Vi slo leir rett overfor den 5 km lange isfronten som konstant kalvet i sjøen. Av og til, når store stykker brøt seg løs, kom store tsunami-lignende bølger og skyllet opp på stranden nedenfor oss. 

Dyrelivet i området er spennende. Vi registrerte store mengder fugler, polare varianter av hjemlige måker, alker, alkekonger, skarv, ravn og mange flere. Det var mye sel, men hval så vi ingenting til. Hadde vi padlet en dagstur sørover fra Illulissat, hadde vi garantert sett hval, ble vi senere fortalt. Vi så vinsjer og hvalknokler på land, som vitnet om fangst på disse dyrene. Hva landpattedyr angår, så spør alle man snakker med her hjemme om bjørn. Isbjørn finnes ikke i Diskobukten i det hele tatt, noe jeg for min del er glad for. Menneskespisende rovdyr gjør kanskje turen mer spennende, men også mer komplisert. Det var imidlertid en del halvtamme polarrever. En natt hadde vi sågar besøk i teltet av en liten luring på jakt etter noe å spise. I de fleste guidebøker står det at insektene kan være plagsomme. Mygg og knott så vi ingenting til, men derimot en liten flue med lyse ben som Grønlenderne kaller «han med de hvite kamikker». Disse fluene kunne forekomme i store mengder og være nokså innpåslitne, men uten å bite eller stikke. 

Mange steder på turen fant vi spor etter gamle bosettinger. Det var flere nedlagte, forlatte utsteder i Diskobukten. Mange steder fant vi rester etter gamle torvhus, varder, eller steinkister som enten hadde vært brukt som matlager eller graver for døde mennesker. Alt utstyret virket som det skulle. Vi hadde ikke med noe særlig med unødvendige ting og det var heller ikke mye vi savnet. Primusen fikk vi imidlertid ikke bruk for, siden det viste seg at det fantes tørr lyng og dvergbjørk overalt. Vi gjorde derfor som grønlenderne i gamle dager og satte to heller på høykant, med kjelen oppå. Fyringen holdt fluene vekk, bråket ikke, og ga god varme til kokken.

Maten hadde vi for en stor del med oss hjemmefra. Her lærte vi at man ikke skal stole på den danske guideboka. Der sto det at utvalget på mat var dårlig i grønlandske butikker og maten veldig dyr. Kanskje det stemmer for en danske, men ikke hvis man sammenligner med Norge. Vi hadde med mye real turmat som vi spiste som den var, eller piffet den opp med selvfanget fisk og bær. En gang var vi heldige å møte en seljeger som vi fikk noe selkjøtt av. Selkjøttet eksperimenterte vi litt med, kokte, stekte og blandet i ferdige middagsretter. Min favoritt var den enkleste: koking med spekk, spises uten tilbehør. 

Menneskene var også en opplevelse i seg selv. Det bor selvfølgelig flest Grønlendere av inuit-opprinnelse, men også mange dansker og andre nasjonaliteter. Vi fikk inntrykk av at tiden gikk litt langsommere der oppe; folk levde i et passelig rolig tempo og forhastet seg ikke. Samfunnet virket etter omstendighetene velordnet. Det var helse- og sosialtilbud, kommunikasjon, skole, samt et godt og rimelig utvalg av alle varer i butikkene. Derimot var det et store problemer med arbeidsledighet og det den medfører. Grønland er etter min mening et fantastisk spennende sted å dra på tur til. Jeg vil anbefale det til alle som drømmer om det store eventyret. Det er imidlertid en del ting som gjør Grønland til ett vanskelig reisemål: For det første er flybilletten dit er fortsatt ganske dyr sammenlignet med andre tilsvarende fjerne destinasjoner. Air Greenland har et slags monopol på flyging dit. Turen kan kanskje bli billigere ved å reise via Island. Å lage avtale om leie av utstyr kan også være vanskelig på mindre steder. I Illulissat var det flere mindre turoperatører og reisebyråer som kunne hjelpe. Kart skaffer du lett fra samme lokale turistbyrå. Sist, men ikke minst, må man reise ut med åpent sinn og ikke forvente at alt er som hjemme. Alt er ikke strøkent, velordnet og pent. Noen hater det og andre elsker det – og blir fortapt for evig. Av de to er jeg nok selv mest i siste kategori. Jeg er i hvert fall overbevist om at dette ikke blir min siste tur til Kalliit Nunaat – menneskenes land.