Lise Knudsen

2013

ISBN: 

"Uten dekning" er en spennende kortroman som kretser rundt ei elv, trass og kjærlighet. Den utsatte hovedpersonen forsøker å nøste opp i et skjørt og intenst familieliv. Lise Knudsen vever fortid og nåtid sammen i et stramt, poetisk språk.

Kjøp boka i nettbutikken

Toril Mesna anmelder boka i Laagendalsposten, oktober 2013:

NY OG ANNERLEDES BOK - MANGFOLDIGE LISE

Kongsberg-forfatteren Lise Knudsen kommer med ny bok denne høsten. Den er annerledes enn de foregående bøkene, på flere måter. Knudsen er vel mest kjent som barne- og ungdomsbok-forfatter. Årets bok har også ikke-voksne mennesker som hovedpersoner, og er slik sett enda et eksempel på forfatterens fortrolighet med de små, med mennesker som fremdeles er i vekst.

Forlaget kaller boka en roman. Personlig synes jeg den ligger svært nær lyrikken. Historien om søskenparet Kari og Olav og deres far, som er nødt til å leve videre etter at mor i familien ikke er der mer, er fortalt på en så knapp, naken og intens måte at den like gjerne kunne vært kalt et langdikt, en slik diktfortelling flere lyrikere har utgitt de siste årene. Jeg undres om ikke lyrikken er en sjanger språkøkonomen Lise Knudsen godt kunne prøve å utvikle videre.

Fortellingen er satt opp med få linjer på hver side, språket er gjennomarbeidet og gjennomlyst av lyriske virkemidler, det er lag på lag med mening i hver eneste linje. Dramaturgien er meget stram, hver eneste replikk står og dirrer. Romanen Uten dekning bygger på skuespillet Etterskrift, som var et av fem utvalgte skuespill til Dramatikkfestivalen 2013 i Oslo. Det kan forklare det gode grepet om replikkene. 

Kari er jeg-personen i fortellingen. Hun er eldst av søsknene, hun er i den vanskeligste av alle aldre, i selve overgangen mellom barn og voksen. Akkurat da hun skal bli voksen, har hun mistet selve fotfestet. Alt det mørkeste i fortellingen er Karis. Olav er yngre, han er fortsatt et barn. Tiåringens barnslige voksenhet og snusfornuft gjør det såre i fortellingen enda sårere. På samme måte som det tilforlatelig alminnelige i familiens dagligliv, (vi starter midt i en kakebaking før mormors bursdagsfeiring) gjør mørket som omgir dem ekstra mørkt. 

Men romanen er ikke uten lys. Slutten byr på en strime av lys for den amputerte familien. I tillegg finner vi gjennom hele fortellingen henvisninger til lyset, det bleke lyset i naturen rundt dem, det sparsomme dagslyset om høsten, som tross alt er lys. Og da er linken trukket tilbake til debutromanen til Knudsen, Novemberlys. Det er nitten år siden debuten, og det er et slektskap mellom disse to romanene. 

Lise Knudsen har mange priser og hun roses av kritikere. Hun er på mange måter det man kaller "forfatternes forfatter". I en tid da kriteriet på suksess er store stabler i bokhandlene, kan mye kvalitet drukne. Jeg anbefaler denne lille store romanen. Jeg anbefaler at man leser den svært langsomt, at man starter med å studere grundig Malgorzata Piotrowskas omslagsbilde og så nærmer seg teksten som et stykke musikk. 

Lise Knudsen er en mangfoldig kunstner. Hun er komponist og hun er forfatter. Hun har skrevet musikk, dramatikk - for barn og for voksne. Dette vekselbruket er fruktbart. Jeg synes dette er det beste hun har skrevet.

Bokbloggeren Hedda omtaler boka på Boktanker, september 2013:

UTEN DEKNING

En av høstens mest intense og overraskende leseropplevelser kommer fra forfatter Lise Knudsen (f. 1962). I årets utgivelse, kortromanen Uten dekning, trodde jeg at jeg skulle lese om ung, vanskelig kjærlighet eller noe slikt - røft dømt ut ifra bokas omslag. Men det var virkelig ikke det jeg fikk. Og nå som boka er ferdiglest, trekkes blikket mye mer opp mot det svarte hullet øverst på forsida, et hull som rommer det vanskeligste i hele verden. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne unngå å fokusere på det - nå er det som om jeg nesten ikke kan se noe annet.

Det vanskeligste i hele verden er å miste en som er umistelig, en du ser opp til og stoler på, en du aldri så for deg som borte, en du savner mer enn du kan tenke eller si. Som for eksempel en forelder. Søsknene Olav og Kari, som er tidlig i tenåra, befinner seg i en slik situasjon. De forsøker å få hverdagen til å fungere igjen, sjøl om ingenting er som det skal være. Såret sprekker opp hele tida, og de plages i tillegg av en fæl uvisshet: De veit ikke hva som egentlig skjedde. Var det en ulykke? Eller med vilje? Men kroppen blei aldri funnet. Er det en mulighet for at...? 

Vi følger Kari, jeg-personen, tett gjennom hele boka. Hun sanser med hele sitt skadeskutte selv, full av motvilje, trass og sinne. Hun kjemper med og mot sanseinntrykka, baler med hukommelsen, med å forholde seg til virkeligheten. Ofte virker det ikke som om hun klarer å skille; hva er virkelighet, hva er drøm? Er jeg fortsatt her? Hva er sant, akkurat nå? Å sette virkelighet og drøm opp som kontraster er kanskje feil av meg i dette tilfellet. Kari er intenst tilstede i seg sjøl og sine egne problemer, men utelater i stor grad andres. Hun forholder seg til de andre i familien som om de ikke er helt virkelige, som om det ligger en tåke, eller en søvn, mellom henne og dem. Hun kan virke sløv, apatisk, utafor, men er egentlig lys våken i sitt eget mareritt - om igjen og om igjen. For marerittet er virkeligheten, og drømmen fins ikke mer.

Kortromanen foregår over noen intense timer en dag seint på året. Hovedhistoria handler om Kari og Olav, men i bakgrunnen ligger det mye og ulmer - ikke bare det utenkelige. Knudsen gir oss noen få pekere og mulige løsninger, men mange tråder er det opp til leseren å nøste sjøl. Jeg setter pris på underteksten, spenninga, og liker å måtte leite etter informasjon i de presise, stutte setningene. Noe er det heldigvis enklere å få tak på, og det er overraskende normalt også: En mormor på hjertemedisin, en ny kjæreste, en tenåring som søker ut og vekk, som juger og som dekker over alt det vonde. Normaliteten blir ei livbøye oppi dette andre, dette unormale.

Karis syn på nåtida og fortida dominerer helt klart historia, men også lillebror Olav får slippe til. Samspillet dem i mellom, søskenrivaliseringa, sjalusien, kranglinga, omsorgen, nærheten, er viktig, og nok en kontrast i romanen. Og uten hverandre er de så uendelig aleine, de trenger hverandre, sjøl om de ikke vil si det. Dynamikken mellom dem foregår på mange nivåer, men viktigst for leserne er nok det de numne hovedpersonene sjøl ikke ser: At de er, tenker og mestrer helt ulikt. At de får djupere kontakt seg i mellom gjennom sine forsøk på å bevege seg ikke rundt, men sammen gjennom smertene. For sorgen har slått dem helt ut, og å finne styrken i sorgen kan virke som en umulig oppgave.

Språket i boka er kraftfullt, følsomt og nyansert. Forfatterens innsats er tydelig, med mye rytme, assonans og allitterasjon. Tankene går til norrøne versemål, uten sammenligning for øvrig. De nydelige skildringene som teksten er ikledd, er grå, skumringsaktige, avdempa og avpassa Karis tanker og følelser - men likevel fulle av uro og angst for hva som er, akkurat som Kari. Det mentale og det konkrete landskapet er passe utydelig og vakkert, med skogen og elva som viktigste rekvisitter, med all sin symbolske styrke. Knudsen skriver poetisk om stiene ned i vannet, om å være et tre, om å rope på noen som kanskje ikke fins mer. Og om alle følelsene som det ikke settes ord på. Kari blir så liten og forferdelig sårbar i sine sterke sanseopplevelser, og kommer kanskje for første gang i kontakt med slik hun egentlig har det, inni seg. Det er veldig sårt å være vitne til.

Det er en stram, sterk og stilsikker komposisjon som slår mot leseren i kortromanen Uten dekning. Knudsen bruker rammene bevisst, og lar en stor fortelling, delt i tre, utspille seg over 79 korte sider med sju knappe linjer på hver. Et lyrisk oppsett, altså, men et episk innhold. Det er imponerende godt balansert og solid gjennomført. Men fordi boka er så stram som den er, er den også vanskelig å omtale. Og jeg ønsker ikke å avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Jeg håper mange tar seg tid til å lese denne enestående boka, lese sakte og kjenne etter, legge merke til hvordan forfatteren skriver Kari og Olav ut av det grå, hvordan de alle tre trekker leseren med seg. For det fins alltid ei stripe av lys.

Bokbloggeren Mari omtaler boka på Flukten fra virkeligheten, november 2013:

Kortromanen "Uten dekning" begynner allerede med bokomslaget. Det sorte hullet truer med å sluke alt og alle i umiddelbar nærhet. Akkurat slik kan man føle sorgen på kroppen.

Kjærligheten til de som står deg nær

Jeg begynner dette innlegget med noe litt personlig. Det føles så underlig å skrive om denne boken akkurat i dag, på en dag hvor jeg har vært med på å følge noens mor til sitt siste hvilested. I sin tale snakket presten om at kjærligheten er større enn alt, selv om mennesker blir borte gjør ikke kjærligheten det.

Dette fikk meg til å tenke på de aller siste sidene i denne stille, følsomme og rørende historien. Akkurat dette budskapet følte jeg passet godt i sammenheng med "Uten dekning". Nå kan leserne kanskje tro at dette er en kortroman med religiøse toner, det er det ikke. Kjærlighet er viktig for oss alle, uansett tro og bakgrunn.

Kontrastene
I "Uten dekning" er leseren flua på veggen for en dag, i en families liv etter at moren har blitt borte. Historien fortelles gjennom øynene til jeg-personen, tenåring og storesøster, Kari. I tillegg til Kari er pappa Lars og lillebror Olav også deltakere i denne fortellingen. 

Det hele begynner med Karis skildringer av en ganske hverdagslig scene på kjøkkenet mellom pappa og Olav. Betraktningene er farget av Karis sinnstemning, og som leser kjenner jeg på Karis sinne og tristhet over å  føle seg utenfor. Virkeligheten er kanskje ikke helt slik man kan få inntrykk av, men vi ser verden med Karis briller på. Hun har kanskje ikke den beste kontakten med resten av familien der hun drukner i sin egen sorg. Kanskje er hun uten dekning?

Kari bærer sorgen som et klesplagg, i tillegg er hun i en alder hvor man kan være ekstra sårbar. Det er en utfordring for henne å se at familiemedlemmene bærer sorgen på ulike måter. For Kari står tiden stille, hvordan kan de andre bry seg om at jorden fortsatt spinner?

Her er et lite utdrag fra boken hvor man kanskje kan kjenne litt på kontrastene mellom storesøster og lillebror (bokens s. 26 og 27):

Han fyker fra meg igjen.

Stien flater ut.

Den grønne lua hans forsvinner.

Dukker fram igjen.

Blir borte på nytt.

Blinker som et trafikklys.

Brått ligger elva der.

Det banker i brystet.

Blank og brådyp.

Bare Olav og meg.

Bredden på den andre sida.

Blyanttegna.

Som om noen har gjort konturen utydelig.

Med vilje.

Det er ganske utrolig hvordan desperasjon kan endres til håp i løpet av noen få timer. Lise Knudsen ender nemlig sin historie med et lite lysglimt, og det på en troverdig måte. Ingenting føles forhastet eller fremtvunget. 

Lat som om sangen "What a difference a day makes" handler om familie istedenfor romantisk kjærlighet så har du kanskje en sang som ville passet til rulleteksten på denne historien.

Teksten
Hver side i boken er som et kort vers, og bokens 79 sider er lest på kort tid. Det kan kanskje føles som om man leser små dikt. Her er det linjer som gir rom for tolkning, teksten byr på mer enn ordene som er trykket på siden. Derfor har jeg allerede lest boken to ganger, på to forskjellige dager. Boken var god ved første gjennomlesning, og man må ikke lese den mer enn en gang. Men for meg var det riktig, jeg ønsket å få med meg og forstå mest mulig av teksten. Det er en historie som man godt kan tygge litt på. Dette var en leseropplevelse som var minst like god ved andre gangs gjennomlesning.

Tilsammen utgjør de korte tekstene en fortelling som berører noe i meg. I løpet av sidene blir Karis sorg til min sorg, jeg blir ett med ordene og stemningene som formidles. Lise Knudsen gjør med andre ord en god jobb med å få frem en ung jentes følelser på en måte som føles ekte.

Lise Knudsen bruker ord på en økonomisk måte, det er få av dem og språket er enkelt. Det er ikke mer som skal til hvis forfatteren skriver godt, og det gjør Knudsen, uten tvil. Selve språket ligger tett opptil måten forfatteren snakker på til daglig, antar jeg. Det klinger nemlig veldig kjent, det er nesten sånn jeg prater. Kanskje ikke så rart, for Knudsen er fra Kongsberg noe som er en drøy times kjøring fra mitt hjemsted.

Det skjer mye mer i denne romanen, men jeg bør ikke si mer. Du får oppleve historien selv hvis du leser den.

Konklusjon

En gripende kortroman som jeg gjerne anbefaler videre til andre. Det er en roman som ikke egentlig kan stemples med en målgruppe, denne historien passer alle. Sorgen er noe vi alle har kjent på eller kommer til å kjenne på en eller flere ganger i løpet av livet. Da kan det være fint å huske på at vi alle opplever og reagerer ulikt på sorgen.

Fra bokblogger Bokvrimmel, 2016: 

Bokas særtrekk og handling
En kortroman på vers om en far, hans datter og  sønn. De lager bursdagskake til mormor. Men bakenfor førsteinntrykket av familieidyll, og mellom linjene, vokser det fram en sår historie om tap, sorg og forskjellige måter å takle slikt på.

Utvalgt sitat fra boka
«Stien er et hakk i horisonten.Olav er nesten usynlig.
En skygge mellom trærne.
Han går baklengs oppover.
Jeg følger den mattgrønne lua.
Armene henger.
Aldri har vi vært her.»

Min vurdering
«Uten dekning» er en stor tekst i et lite format. Kortromanen er skrevet som 75  syvlinjers vers. Forfatteren har gitt seg selv svært trange rammer, men har likevel klart å formidle en innholdsrik historie som preger og berører. Dette er mer enn et solid håndværk. Lise Knudsens lille bok er ordkunst.

Som kunstner leser jeg ofte ting i bilder, og finner sammenligninger på tvers av teknikk og uttrykksform. I dette tilfellet assosierer jeg tekst til kunsthistorisk isme og sjanger. «Uten dekning» står for meg som en minimalistisk og nonfigurativtekst med kubistiske tilsnitt. Setningene er presise og knappe. Alt unødvendig er skåret bort og vi står igjen med historiens grunnformer. Det gir teksten en nakenhet og sårbarhet som kler innholdet godt.

Et kjøkken. En far og hans to barn lager bursdagskake. Mormor skal feires med kake og blomster. En mangler. Tomrommet preger dem alle. Alle takler det forskjellig. Tapet. Sorgen. Leseren får være med et stykke på veien. Får kjenne på det vonde, på maktesløsheten, litt raseri, på kjærligheten som utgjør en familie.

Det ligger mye mellom linjene. Mye sies med få ord. Lise Knudsen skildrer menneskelig sårbarhet og sårhet med poetisk nerve og stilsikkerhet. En virkelig stor leseopplevelse!