Det siste landet

Øistein Hølleland

2010

ISBN: 978-82-998313-0-7

Det siste landet

Det siste landet er ei bok om James Cook og den dramatiske ekspedisjonen med Endeavour i årene 1768 til 1771, og om kampen for å finne det ukjente Sørkontinentet. Boka tar oss med på den spennende seilasen Jorda rundt, men går også bak begivenhetene; den viser fram usedvanlige kulturmøter mellom høy og lav om bord, mellom rivaliserende europeere og mellom britene og de ulike urbefolkningene. Boka er skrevet for ungdom, men kan med stort utbytte også leses av voksne.

Kjøp boka i nettbutikken

 

Marius Emanuelsen anmelder boka på Barnebokkritikk i november 2010:


EGGENDE OM KAPTEIN COOK

Øistein Høllelands lille skattekiste av en bok om oppdagelsen av Australia på 1700-tallet rommer tre romaner, minst. 

Skattekiste av en bok
Det siste landet er ingen tykk bok, men den oppleves som ganske overveldende, og stort sett i positiv forstand. På knapt 160 tettpakkede sider får vi vite det meste som er verdt å vite om Kaptein James Cooks ekspedisjon for å finne det såkalte Sørkontinentet med skipet Endeavour i årene 1768 til 1771. For den som er opptatt av sjøfart, av 1700-tallets opplysningstid, av kulturmøter og av imperialisme, er det en skattekiste av en bok, intet mindre. Det er en bok som setter tanker i gang, og en bok til å bli klokere av. Øistein Hølleland viser seg som en stødig og tillitsvekkende formidler, som verken forsøker å forskjønne eller svartmale ekspedisjonen eller menneskene som deltok på den. Han går ikke av veien for å formidle saftige detaljer, men alltid på nøkternt vis. Hølleland forteller om sex, kjønnsykdommer, dødelig sykdom, drap og kannibalisme uten å lee så mye som et øyelokk, og man får aldri inntrykk av at han forsøker å skjule noe som helst om det han forteller om for sine mer eller mindre sarte lesere. I stedet er blikket hans alltid interessert, alltid fullt av forståelse. Dette er humanisme på høyt nivå. 

Likevel ikke perfekt
Likevel er ikke Det siste landet noen perfekt utgivelse. På mange måter virker den direkte uforløst. For det første er den utstyrt med et ubehjelpelig omslag. På et litt kornete foto (tatt av forfatteren selv, uten at dét hjelper) ser vi en (formodentlig) australsk strand: sand nederst i synsfeltet, hav og bølger på midten, lettskyet himmel over. I skjæringspunktet mellom land og hav ligger to mennesker i badetøy utstrakt i sanden, for langt unna til at vi kan se hvem de er. Ved siden av dem en rød og gul vimpel. Og midtstilt på himmelpartiet: ”Øistein Hølleland / Det siste landet.” Boken handler om en oppdagelsesreise til Australia på 1700-tallet og denne reisens senere konsekvenser, men man skulle aldri tro det. Omslaget får den til å se ut som en litt tynn roman om et par som drar på ferie til Australia i dag, antakelig på flukt fra omverdenen og seg selv. Hvis jeg hadde vært på utkikk etter en reiseskildring fra 1700-tallet og så dette omslaget i bokhandelen, kan jeg garantere at jeg ikke hadde ofret den en tanke. 

Faktaleverandør
For det andre er vel boken, til tross for sine betydelige styrker, ikke utpreget spennende lesning. Misforstå meg rett, stoffet er spennende, og Hølleland er en god formidler, men han utnytter ikke riktig sprengstoffet i de fortellingene han tilveiebringer. Det finnes mange måter å fremstille historisk stoff på for en bredere leserskare, og det har blitt ganske vanlig å vinkle fremstillingen rundt en eller annen historisk gåte, et eller annet personlig prosjekt, noe som kan skape et narrativt driv ved å vekke leserens nysgjerrighet rundt hvordan det hele kommer til å ende. Men når jeg leser denne boka, er det sjelden jeg tar meg i å lure på nettopp det. Hølleland virker for det meste fornøyd med å tilveiebringe fakta og å fremstille seilasen og de etiske spørsmålene den uvilkårlig reiser strengt kronologisk og nøkternt. Han bryr seg heller ikke nevneverdig med å mane frem erfaring. Man får ikke egentlig noe inntrykk av hvordan det var å være på skipet Endeavour, av hvordan samspillet mellom menneskene der var. Med unntak av Kaptein Cook selv, forblir de navn, ikke modeller man kan identifisere seg med. Og når det kommer en storm, og det gjør det ofte, forsøker ikke Hølleland å gjenskape stormen i prosa, men nøyer seg med å sitere en utvalgt setning eller to fra kapteinens logg. Skjønnlitterære innslag glimrer stort sett med sitt fravær. Vi får navn, aldre, mengdeangivelser, sitater, ikke vennskap, samhold, hat, relasjoner og opplevelser. Hendelser mer dramatiske enn det du og jeg noen gang kommer til å oppleve, skildres like nøkternt som en ville skildre en tur til bakeren etter brød. 

Rasjonell til det siste
Det er noe prisverdig over dette, så klart. Hølleland holder avstand heller enn å gå for tett på. Han noterer heller enn å dikte. Flere ganger tenker jeg at Høllelands notataktige skrivemåte kanskje likner Cooks egen. Store deler av teksten trekker på Cooks nedtegnelser, som er slående distanserte og tolerante i forhold til det han måtte oppleve av farer og fremmedhet. Cook er en typisk 1700-tallshelt, rasjonell til det siste (selv når han begår skjebnesvangre feil), og fullstendig fri for en romantikers svermerier. Verken Cook eller Hølleland lar seg noen gang rive med: de observerer, analyserer og skriver ned. Men det hjelper ikke helt. For selv om jeg forstår at det kjølig-registrerende også er et grep, til og med et ganske effektivt grep, merker jeg at jeg hele tiden vil ha mer: mer innlevelse, mer erfaring, mer liv, mer roman, i alt fra det lille til det store. Når en mann om bord omkommer, enten som følge av selvmord eller mord, skriver Hølleland: ”Mordet, eller sjølmordet, skapte en dyster stemning blant mannskapet. Flere fikk samvittighetskvaler” (s. 40). For meg er ikke dette nok. Jeg vil være der, jeg vil skjønne hva det innebærer med denne dystre stemninga, disse samvittighetskvalene.

Tre romaner minst
Likeledes: når skipet er på Tahiti, oppdager Cook at nesten ingen av de som er på øya nå var der sist gang et britisk skip, The Dolphin, besøkte øya, er der nå. Etter en stund får de vite at den tidligere kongefamilien er drevet på flukt langt inn i landet etter en revolusjon. Så, da Cook skal reise videre, viser det seg at et par av mannskapet ønsker å desertere for å bli igjen på den paradisiske øya. Livredd for å miste grepet og mannskapets respekt, tar Cook uskyldige innfødte til fange, og Hølleland legger til, sånn i forbifarten: ”En av dem var den avsatte dronning Oberea, som hadde kommet med fire griser som en gave til Cook før avreise” (s. 62). Jeg sperrer øynene opp ved denne opplysningen. Er det virkelig mulig å fortelle noe såpass dramatisk så til de grader skjødesløst? Hvilke muligheter for dramatikk ligger ikke i denne korte opplysningen? Men for Hølleland er det fullt mulig å gjøre slikt. Det er hans modus operandi i denne fortellingen. Hølleland gir ikke ved dørene. Til gjengjeld må det altså sies at han gir veldig mye annet, så mye at leserens fantasi innimellom kan løpe løpsk. Men ved endt lesning vil man ha mer. Mye mer. For i dette stoffet ligger kimen til minst tre fabelaktige romaner. Nå er det jo ikke slik at en god roman nødvendigvis er bedre enn en god fagbok, men likevel. Jeg bare nevner det. Hvis ikke Hølleland skriver disse romanene selv, kommer noen andre til å gjøre det. Sann mine ord. 

 

Knut Rage, biblioteksjef på Tysnes folkebibliotek, skriver på Bokelskere i oktober 2010:

Dei fleste meiner å vita kven kaptein James Cook var. Men dei færraste veit det, når det kjem til stykket. Så for å ta det først: James Cook var den mannen som segla rundt omkring i verda og planta det britiske flagget flest mogleg stader - i Stillehavet, New Zealand og Australia - og la dermed det fysiske grunnlaget for det britiske imperiet. Intet mindre.

I røynda, for han sjølv og mannskapet hans, var det kanskje opplevd annleis - ferdene innebar risikable sjøreiser, dei segla i ukjend hav på leit etter eit land som kanskje ikkje fast (og det ultimate landet, "det siste landet" fanst då heller ikkje), det var som å leggja ut på ei ferd med livet i neven. Ein ting var storm og uver, sjukdom var ei anna fåre.

Og fann dei paradis, så var heller ikkje det bra - opphaldet på Tahiti og andre sydhavsøyer, der livet var lett og mennene vart omgjevne av vakre og nakne kvinner, skar seg heilt og Cook måtte ta harde middel i bruk for å oppretthalda god britisk disiplin og orden hos mannskapet. Cook vart til sist drepen av dei innfødde på Hawaii.

Øistein Hølleland si bok om James Cook og ferdene hans er spanande lesing, godt skrive og passe lang. Den er bygd på Cook sine eigne loggbøker og anna materiale - og eg godtek utan vidare at framstillinga er korrekt.

Det siste landet er ei god bok om ein mann og hans historiske tyding.