Liv og røre i Hensby`n

Hensby`n ble bygda kalt på 1800-tallet. Med jernbanens inntog til bygda skjedde en oppblomstring av handelen, og Hen ble et travelt sted og midtpunktet i Ådal. Her var tre landhandlere: Trondsen, Bolstad og Dahl. To hoteller, to bakerier, en skomaker, en skreddder, en blind møbelsnekker og en svensk vognmann ved navn Blomberg som tjente til livets opphold med sine tjenester. 

Jernbanestasjonen på Hen ble oppført i den eventyrlige og fantastiske sveitserstilen. Optimisme og et enklere og mer moderne liv var i frammarsj. Med jernbanen og dampskipstrafikken vokste bygda frem. Arkitekten bak Hen Stasjon heter Georg Andreas Bull, og var en av Norges første jernbanearkitekter. Han var dessuten en mye brukt arkitekt i Norge på denne tiden, og sto blant annet bak et dominerende antall av husene i Homansbyen i Oslo. 

Hen Stasjon sto ferdig til Randsfjordsbanens åpning 13. Oktober 1868. Vassdraget ble kanalisert og NSBs dampbåt "Bægna" gikk daglig fra kaia på Hen og oppover Ådalselva, over Sperillen og videre til Sørum i Valdres. Transporten før jernbanen og dampens inntog var et enormt slit. På vinterstid foregikk den med slede. På sommerstid med robåt og såkalte føringsbåter. 

 

Den opprinnelige stasjonen ble for liten for den store trafikken på Randsfjordbanen. Hen Stasjon ble derfor påbygd en etasje mot slutten av 1800-tallet. Gavlen med snekkerglede i ornamentikken ble bevart. Da Bergensbanen åpnet i 1909 ble dessuten Randsfjordbanen gjort om fra smalspor til normalspor for å unngå sporbrudd på Hønefoss. 

Hen Jernbanestasjon var bygdas magnet, og da Randsfjordbanen åpnet ble bygda knyttet til store deler av Europa gjennom turismen. Turister fra inn- og utland tok turen innom Hen på vei oppover dalen mot Valdres. Mang en gjest har overnattet på Hen Jernbanehotell, som var navnet på Hen Gjestgiveri fram til slutten av 2. verdenskrig.

DS Spirillen og DS Bægna ved dampskipskaia på Hen. Bægna var en trofast sliter som trafikkerte som rutebåt i Ådal fra 1868 til 1929. Men turistene var lite fornøyd med å bli befordret sammen med gods, som gjerne kunne bestå av en gris eller ei ku. Derfor bevilget Stortinget penger til en ny båt som skulle ta seg av turistrafikken. Men den nye båten, DS Spirillen, som ble satt i drift i 1896, viste seg å være for stor for vassdraget, og ved lav vannføring var det Bægna som likevel besørget turisttrafikken. På bildet til høyre ser vi turister gå opp bakken til Hen Stasjon, mens andre tar turen innom Hen Jernbanehotell for bespisning og overnatting. Dampskipskaia i bakgrunnen.

 Arkitekten bak Hen Jernbanehotell er ukjent. Men det vi vet er at en svensk jernbanearbeider ved navn Josef Pedersen kjøpte skysstasjonen nedenfor Hen Stasjon i ca. 1875. Her bygde han ut den gamle tømmerbygningen, og doblet grunnflaten og bygde på i tre fulle etasjer. Den tidligere skysstasjonen ble omgjort til Hen Jernbanehotell, men fremdeles ble det drevet hesteskyss herfra. I dag står sveitserhuset med den karakteristiske glassverandaen fremdeles støtt med grunnmuren solid plantet i jorda. 

Sveitserstilen er et ektefødt barn av romantikken, og ble den dominerende stilen i siste halvdel av 1800-tallet. Stilens virkemidler er knyttet til trekkonstruksjonene: Høye vinduer som er oppdelt av et kors og overdekket med et utstikkende vannbrett som ofte er støttet under med konsoller i begge ender. Takflater som er fremskutt i gavlene med en tverrforbindelse i toppen. Ofte hadde disse spir som raget over mønet. 

Hen Stasjon og jernbanehotellet hadde slike spir, men er blitt borte med tidens tann. Vinduene på stasjonen ble dessverre skiftet ut på 1960-tallet. Men fortsatt ses forseggjorte detaljer i form av avfasing og innhakk i stokkenes kanter. Gavlen på stasjonen er et herlig resultat av oppfinnsomhet og snekkerglede. Mon tro om ikke arkitekten bak Hen Stasjon var like lystig ved tegnebordet som broren Ole Bull var da han trakterte fela?

Ornamentikken på gavlen til Hen Stasjon kjennetegner stasjonstypen "Asker". Randsfjord Stasjon, Ask Stasjon, Tyristrand Stasjon og Hønefoss Stasjon var alle av denne typen. Til å begynne med hadde sveitserstilhusene en symmetrisk grunnplan, ofte en korsplan med veranda på midten. Men etterhvert ble en asymmetrisk gunnplan vanligere. Som vi ser er hovedinngangen og glassverandaen på Hen Gjestgiveri plassert på enden av huset mot nord. 

Jernbanehotellet ble opprinnelig bygget med åpen veranda, men ble glasset inn rundt århundreskfitet. Med utsikt mot Hensveien og jernbanen samlet gjestene seg på verandaen sammen med kaffe og kaker. Bak fargerike ruter ble verandaen et beskyttende oppholdssted som forlenget lune kvelders tussmørke med en speliell tiltrekningskraft mens Hensfossen buldret i det fjerne.

Sveitserstilen ble svært populær i Norge og var som et eventyr. Glassverandaer og lysthus var høyeste mote. Romantikken sto i høysetet og folk var optimistiske. Her ser vi glassverandaen på Hen Gjestgiveri hvor gjestene blant annet fikk servert husets neslevin. 

Betjeningen på Hen Stasjon besto av stasjonsmesteren, to telegrafister, en sporskifter og fire stasjonsbetjenter. I dag er stasjonsmesterens bolig, det tidligere venteværelse, postkontoret, telegrafkontoret og ekspedisjonsrommet til utleie for turister og gjestearbeidere. 

Venteværelset huser dessuten en permanent fotoutstilling med bilder fra den lille Hensby`n, som fra slutten av 1800-tallet utviklet seg omkring jernbanestasjonen og dampskipskaia. Stedet er et tidstypisk resultat av den industrielle revolusjonen, og et symbol på den nye tid og det nye mennesket.

En epoke er over: Sykler ble vanlig i de fleste hjem i 1920-årene. Folk ble dermed mer mobile og kunne blant annet ta seg en sykkeltur til Hønefoss som ligger bare noen kilometer unna Hen. I 1960 kom bilene i fritt salg i Norge. Det bilbaserte landskapet var i anmarsj, og hovedveien gjennom Hen ble erstattet av E16 ved Hensmoen i 1969. 

Tekst/foto Eva & Einar, 22. August 2011