Glemte kulturminner


Sperillbanen gikk fra Hen Stasjon og hadde følgende stasjoner oppover Ådalen: Grønvold, Hallingby, Somma, Ringmoen og Sperillen. For å komme videre til Valdres fra Sperillen, korresponderte toget med dampbåten som fraktet passasjerene videre til Sørum.

Banen ble bygget så sent som i 1926, og samsvarte ikke med datidens behov. Ådalsveien ble utbedret på den tiden, og buss og bil ble foretrukket framfor tog og dampbåt. Dessuten ble ikke Sperillbanen forlenget opp til Valdres slik opprinnelig tenkt.

Vestsiden av Ådal hadde dårlig med veier, og folk var fremdeles avhengig av dampbåten. Men passasjergrunnlaget var ikke stort nok til å opprettholde en rutebåt av DS Bægnas format. Sommeren 1929 gikk derfor DS Bægna for siste gang. Da hadde båten trafikkert i Ådal siden 1868.

En mindre motorbåt ble i stedet satt i rute og kunne ta 15 passasjerer. Denne fikk navnet Begna og var i drift fram til 1932. Så var det slutt. Båtrutetrafikken i Ådal ble helt innstilt. Året etter ble Sperillbanen nedlagt, og er trolig den jernbanen som har fraktet færrest passasjerer i Norge.

Det gjengrodde og rustne sporet til Sperillbanen. Her ved tidligere Andersens Hotell på Hen. Trasèen til Randsfjordbanen går på oversiden. Sperillbanen hadde svært kort levetid: 31.7.1926- 1.6.1933. Biler og busser tok etter hvert over persontrafikken på Ådalsbanen. Godstrafikken holdt det forøvrig gående fram til 1.8.1957. Bildet til høyre er tatt langs Sperillen i 1926.

Randsfjordbanen

13. Oktober 1868 åpnet jernbanen fra Drammen til Randsfjord. Banen er en av de første i Norge, og hadde ikke tilknytning til andre jernbanenett. Randsfjordbanen ble derfor bygget i smalspor. I 1909 åpnet Bergensbanen, og en ny og kortere jernbane mellom Hønefoss og Jevnaker ble etablert. Dermed mistet Randsfjordbanens øverste del mellom Hønefoss og Randsfjord en stor del av persontrafikkgrunnlaget. Jevnaker stasjon på Bergensbanen ga nemlig utmerket forbindelse mot Oslo, og 1.7.1933 ble persontrafikken mellom Hen og Randsfjord nedlagt.

Tyske styrker tok imidlertid over kontrollen av NSB under krigen, og åpnet Randsfjordbanen for persontrafikk igjen; 11 år etter nedleggelsen. Driften fortsatte fram til 1968. Men selv etter den offisielle nedleggelsen i `68 var det mulig å reise som passasjer på Randsfjordbanen. Det lille røde toget Litra, som på folkemunne ble kalt Loppa, gikk fra Hen for siste gang i 1975.

Fremdeles kjøres det med tog på øvre delen av Randsfjordbanen. NSBs datterselskap, CargoNet, kjører iblant sine godstog forbi Hen Stasjon på vei til Hensmoen Industripark.

Svingskiva på Hen

Hen Stasjon hadde svingskive ved skipperboligen. Svingskiva var av stor betydning i damptiden fordi damplokene hadde lavere ytelse ved rygging. Dermed benyttet de svingskiva til å snu lokomotivet slik at fronten gikk først i toget.

Svingskiva på Hen går snart i ett med naturen, men fremdeles er det ikke vanskelig å se hva byggverket i buskaset opprinnelig ble brukt til. Her ser vi også sidesporet til Hen Dampsag. Bildet til høyre viser barn og unge ved landhandler Trondsen i 1921. I bakgrunnen ses svingskiva.

Vanntårnet

Sørget for rask påfylling av vann i damplokomotivets vannbeholder som rommet flere tonn med vann. Under stasjonsoppholdet fikk lokomotivet nødvendig etterfylling med vann i løpet av få minutter. Vanntårnet besto av flere etasjer. I første etasje sto en vedovn for å sikre at vannet ikke frøs vinterstid.

Vanntårnet ved Hen Stasjon var oppført i tegl med kvadratisk grunnflate, og var synlig fra stasjonsområdet. Derfor ble det lagt vekt på den estetiske utformingen av vanntårnet. På fargebildet ser vi restene etter vanntårnet som ligger i i grøfta ved jernbanesporet som symbol på at ute av øye er ute av sinn.

Havnesporet

Gods ble fraktet fra godshuset på Hen Stasjon og videre på sidelinjen til havnesporet. Herfra ble godset befordret over på DS Bægna. Havnesporet ble nedlagt da Sperillbanen overtok dampskipstrafikken i 1926.

Det store godshuset på Hen Stasjon hadde eget spor som gikk til havna for omlessing av varer over til dampbåten som fraktet godset videre oppover dalen. På bildet til høyre ser vi restene etter havnesporet nede ved Ådalselva.

Gamle dampen

Damplokomotiv er noe helt annet en elektriske tog. Elektriske tog går så lenge strømmen står på. Når strømmen slås av, er toget en død gjenstand. Damptoget derimot måtte driftes med kull og vann, og det var opp til den som jobbet på toget hvor fort det skulle gli bortover skinnegangen. Damtogene var som levende vesener, og ble passet behendig på. Jernhestene ble stadig pusset, smurt og stelt.

Stortinget vedtok i 1955 at damplokomotivene skulle fases ut. Arbeidet ble kalt "Vekk med dampen-programmet". Damptogene var dyre i drift og utnyttet energien i brennstoffet svært dårlig. Ved NSB gikk de siste damplokomotivene ut av drift i 1971, men det er fortsatt mulig å kjøre damptog på Krøderbanen; museumsjernbanen som går på sidelinjen til Randsfjordbanen fra Vikersund til Krøderen.

Randsfjordbanen fra Hønfoss til Randsfjord ble aldri elektrifisert, og gikk over til diesellok da damptogene ble faset ut. På bildet ser vi et klassisk damplokomotiv over Begnabrua på Hønefoss på åpningsdagen av Bergensbanen i 1909.

Tekst/farvefoto Eva & Einar, 28. August 2011