Solkommardagen

Tirsdag 24. januar 2017 så jeg årets første solstråler som lyste opp fjelltoppene over Breivik. 

Det kunne jeg se fra kontorvinduet mitt på rådhuset i Breivikbotn, og jeg lengtet intenst til helt annet sted. Ute - der sola skinte! Jeg sukket tungt og ønsket for 'nte gang at jeg var millionær som ikke trengte å jobbe! 

Plutselig husket jeg to år tilbake i tid - da jeg hilste sola velkommen tilbake fra toppen av fjellet "Løva". Det var en fantastisk opplevelse!

I ettertid skrev jeg en artikkel om det, og den gjengir jeg her:

Lyset kan være magisk i mørketida - copyright Anne Olsen-Ryum

Forestill deg at du bor på et sted der sola er borte i to hele måneder … et sted der sola forsvinner i november og ikke er tilbake før i slutten av januar.

Denne perioden kalles for mørketid. Mørketida er en av de fineste tidene på året, og personlig syns jeg «fargetid» er et mye bedre og mer beskrivende navn enn «mørketid».

I de to månedene når sola er borte, kan lyset være så magisk at jeg av og til må klype meg selv i armen for å forsikre meg selv om at jeg er våken! Likevel - selv om mørketida er aldri så magisk, begynner jeg å lengte til at sola skal komme tilbake i januar.

Over de majestetiske fjellene i øst var himmelen rød-oransje - copyright Anne Olsen-Ryum

Jeg bor på Sørøya i Vest-Finnmark, nærmere bestemt på tettstedet Hasvik. Hvis værgudene er med oss, kan vi se de første solstrålene 21. januar hvert år fra toppen av fjellet som bærer det imponerende navnet «Løva».

I januar 2015 hadde jeg planlagt årets første møte med sola i dagevis med tanke på både vær- og klatreforhold. Værmeldinga for 21. januar var lovende. Yr.no lovte lite vind – og det viktigste av alt – skyfri himmel.

Fjellet «Løva» er ikke så veldig høyt – bare 268 meter over havet. Siden det ikke hadde snødd så mye denne vinteren, regnet jeg det som grei skuring å klatre opp. Det kunne nok være enkelte glatte partier, men jeg skulle sko meg godt med pigger og være forberedt på det.

Himmelen var pastellfarget - copyright Anne Olsen-Ryum

21. januar 2015 sto jeg tidlig opp. Jeg visste at sola ville krype over fjelltoppene ca. kl. 11:10 og bare være synlig noen få minutter den første dagen. Derfor var det viktig å være der – klar med kameraet på stativ – i det øyeblikket sola åpenbarte seg.

Yr.no hadde full klaff med værprognosene, og det passet perfekt for planene mine for dagen. Det var en vakker morgen, og over fjellene i øst var himmelen rød-oransje. Jeg var ganske overbevist om at jeg ville få det første lille glimtet av sol i dag.

Jeg ble både svett og andpusten der jeg klatret mot toppen med sekk på ryggen, kamera rundt halsen og stativ over den ene skuldra. «Den som kunne hatt en sherpa!», tenkte jeg humoristisk ved meg selv. Samboeren min pleier å omtale seg selv som sherpa når vi er på tur sammen, men han var dessverre på jobb denne dagen!

Etter to måneders fravær var sola endelig tilbake - copyright Anne Olsen-Ryum

Jeg måtte ta mange pauser på min vei opp mot toppen. Det var så fint å sitte på en kald stein å høre lyden av havet og bølgene som slo mot land langt der nede. I nordlig retning var det et fascinerende pastellfarget lys, og jeg følte meg både privilegert og takknemlig der jeg satt!

Husene langt der nede så ut som lekehus bygget av legoklosser. Langs grusveien som slynget seg innover fjorden, så jeg mennesker som gikk morgenturen sin.  De så så små ut – nesten som maur. Det var som å ha utsikt til en verden i miniatyr!

Omsider nådde jeg toppen og utsikten var fantastisk. Jeg så mot de majestetiske fjellene i øst hvor sola ville åpenbare seg ganske snart. Himmelen var gylden uten en eneste sky. Perfekt!

Jeg gjorde meg klar til å udødeliggjøre begivenheten – årets første solglimt! På stativet hadde jeg fotoapparatet klart – for anledningen påmontert et teleobjektiv.

Velkommen tilbake! - copyright Anne Olsen-Ryum

Plutselig var det magiske øyeblikket der! Sola fant veien over en av de laveste fjelltoppene, og spredte flere og flere av de gylne strålene sine over det kalde landskapet. Etter to måneders fravær var den endelig tilbake!

Solstrålene strøk forsiktig over ansiktet mitt og det var som å treffe igjen en kjær gammel venn som jeg ikke hadde sett på lenge. Hjertet mitt ble fylt med kjærlighet, glede og takknemlighet.

Det magiske øyeblikket varte i ca. 10 minutter. Sola bevegde seg raskt over den gylne himmelen og plutselig var den borte igjen – i skjul bak noen høye, majestetiske fjell.

I dagene som følger vil sola stige høyere og høyere på himmelen, og i midten av mai vil den skinne døgnet rundt. Da kaller vi den for midnattssola – men det er en annen historie …