De tause årene

En artikkel om å vokse opp med selektiv mutisme - av Anne Olsen-Ryum

Jeg hadde akkurat fylt 50 da jeg kom over en artikkel på internett om en tilstand kalt selektiv mutisme. Artikkelen ga svar på spørsmål jeg hadde fortrengt i mange år, og plutselig var det som om jeg så oppveksten min på 70-tallet i et nytt lys.

«Selektiv mutisme er en sjelden, men alvorlig sykdom som rammer mindre enn én prosent av norske barn. Sykdommen innebærer kronisk taushet i viktige sosiale situasjoner. Barna snakker hjemme med familien, men har ingen tale i barnehage eller på skolen. Barnets situasjonsavhengige taushet er nært knyttet til temperamentstrekkene skyhet og hemmethet. I alvorlige tilfeller snakker man om en sosial angstlidelse.»

Minner fra en svunnen tid traff meg som et knyttneveslag i magen. Jeg sukket tungt, lukket øynene og lot tankene ta meg tilbake til en augustdag i 1970 ...

Gården jeg vokste opp på - ca 1964 - da var jeg 1 år

Skolen var en gammel hvitmalt trebygning fra slutten av forrige århundre. Den tronet majestetisk på toppen av en bratt bakke, og i nærområdet var det bare kirka som ruvet høyere i terrenget. Jeg var 7 år og det var min første skoledag. Da jeg gikk opp bakken med bankende hjerte og en liten, svett barnehånd trygt plassert i mammas, visste jeg ikke at denne dagen var starten på et 12 år langt mareritt.

I skolegården var det mange små og noen store mennesker. Jeg kjente ingen, verken av de store eller de små. Det var overveldende og jeg var glad mamma var med. Så lenge hun var der føltes det tross alt trygt. Inntil denne dagen hadde jeg levd en beskyttet og isolert tilværelse på gården sammen med foreldre, besteforeldre og to yngre brødre. Min verden var liten, kjent og derfor trygg.

Sjokket over å møte så mange ukjente mennesker på en gang var uvanlig stort for den stille og forsagte 7-åringen fra landet. Det virket som alle kjente noen, mens jeg bare sto der og følte meg utenfor, annerledes, mindreverdig og fryktelig liten. Jeg turte ikke ta kontakt med noen av de andre barna. Redselen for å bli avvist var for stor.

Barndom før skolestart

Noe gikk i lås den dagen. Jeg mistet taleevnen på skolen ... ble den rare som alltid sto alene og aldri sa noe, som aldri svarte på spørsmål verken fra lærere eller medelever, som bare kunne nikke, riste på hodet og trekke på skuldrene. Jeg kunne ikke snakke uansett hvor mye jeg egentlig ville. Noe hadde gått i vranglås inne i meg.

Jeg åpnet øynene, leste videre og alt virket så utrolig kjent. Det var meg selv og min egen barndom jeg leste om. Øynene hoppet usystematisk fra et avsnitt til et annet. Det var som jeg hadde fått et akutt og umettelig behov for ny kunnskap som jeg ikke kunne få inn fort nok.

«Selektiv mutisme har en antatt forekomst på under én prosent og med en liten overvekt hos jenter. Det er en lavfrekvent lidelse som rammer ca. 0,2 - 2 % av alle skolebarn og tendensen er økende. Tallet varierer sterkt alt etter hvem man spør. Tallet 5000 i Norge har vært nevnt i media.»

«Et trekk som svært ofte går igjen hos barn med selektiv mutisme, er engstelse. Barn med selektiv mutisme har mange av de samme symptomene som er karakteristiske for sosial fobi. De unngår sosiale situasjoner, blir svært stressede i sosiale sammenhenger, og er redde for å snakke med fremmede.»

«Taushet er provoserende og kan oppfattes som viljestyrt. Den spesifikke tausheten er ikke viljestyrt fra barnets side. Barna vil gjerne begynne å snakke, men de får det ikke til, og «sitter fast» i tausheten.»

En trist og ensom ungdomstid

Jeg kjente en stor klump i halsen mens jeg husket de daglige nederlagene over at jeg ikke klarte å ta meg sammen og bli som «alle» andre. Det var jo bare det jeg ville, det jeg drømte om. Jeg kunne planlegge i lang tid i forveien at på en gitt dato skulle jeg begynne å snakke på skolen. Planene og strategien var klar, men når det kom til stykket klarte jeg det ikke! Det var fryktelig og det føltes så håpløst og urettferdig!

Jeg googlet, lette og leste videre på leting etter flere svar og fant noen sitater fra andre barn som hadde vokst opp med selektiv mutisme:

«Jeg kan jo ikke begynne å snakke, for da blir de så glade».

«Jeg har ikke noe imot å snakke med deg, men noe sterkere enn meg, som jeg ikke kan noe for, hindrer meg».

«De fikk en identitet som tause og det ble forventet at de skulle være tause. For mye oppmerksomhet og oppstyr rundt det at de begynner å snakke, er nettopp det mange av disse barna frykter.»

Det var så hjerteskjærende kjent. Akkurat slik hadde det vært for meg. Jeg fryktet reaksjonene og oppmerksomheten rundt min person hvis jeg plutselig skulle begynne å snakke på skolen. Jeg var fanget i tausheten og trodde jeg var den eneste i hele verden som hadde det slik. Tenk om noen hadde sett meg, forstått meg og fortalt meg at jeg ikke var alene om å ha det sånn …?

Anne foran hesja

Kroppen spente seg og jeg bet tennene uvilkårlig sammen. Bokstavene svømte i tårevåte øyne, hjernen formet ord og setninger som ble til kunnskap jeg skulle ønske jeg hadde hatt for mange år siden.

«Det er påvist en klar sammenheng mellom selektiv mutisme hos barn og skyhet og sosial angst hos foreldre, og det tyder dermed på at selektiv mutisme og sosial angst kan være et familiært fenomen. Det kan antas at angst og reservert temperament er trekk som går igjen i familier.»

«Noe av det som har gått igjen i flere av familiene er at det var lite kommunikasjon mellom voksne og barn. De snakket lite sammen. Barnas taushet kan ha vært uttrykk for usikkerhet i relasjonen med voksne og mangel på strategier for å ta kontakt.»

Tankene mine gikk til de voksne - omsorgspersonene jeg var prisgitt til – de som skulle gi barnet den trygge og gode ballasten - og jeg kjente et plutselig sinne blusse opp i meg. Foreldre, lærere, helsevesen - felles for dem alle var at når det kom til stykket, gjorde de ingenting.

Hvordan var det egentlig mulig? De måtte jo se at jeg alltid var alene? De visste at jeg aldri snakket på skolen. Forsto de ikke at jeg hadde det vondt og vanskelig? Eller var de like maktesløse i situasjonen som meg? Skjermen flimret mot meg, jeg var sliten men umettelig i jakten på flere svar.

«Når lærere og andre barn begynner å godta at «sånn er hun», «hun har sosial angst» og «det er ingenting vi kan gjøre med det», så har vi kommet inn på feil spor. Det er de profesjonelles oppgave i skole og barnehage å sikre en likeverdig, inkluderende opplæring og et positivt læringsmiljø for alle barn, tilpasset deres egne evner og forutsetninger.»

Jeg snakket bare når jeg var hjemme og i andre trygge omgivelser

Et fåtall av lærerne fra min skoletid skal ha kreditt for halvhjertede forsøk. Det var gjerne de unge og nyutdannede, de som enda hadde glød og engasjement. De holdt meg igjen når timen var slutt, prøvde å avdekke hva som var galt, ville vite hvordan de kunne hjelpe, kom med ulike forslag til hjelpetiltak – alt mens jeg satt der med nedslått og flakkende blikk - svettet, hatet, følte intenst på skammen over å være annerledes, kjente hodepinen og kvalmen bygget seg opp mens jeg tenkte «hvorfor kan du ikke bare la meg være i fred … !?!»

«Selektiv mutisme kan utløse sterke følelser, og av og til også uhensiktsmessig adferd fra miljøet rundt, noe som kan være med på å opprettholde, eller endog forverre barnets symptomer. En må stadig holde frem viktigheten av ikke å forsøke å presse barnet til å snakke, noe omgivelsene ofte gjør helt ubevisst.»

«Det å bli møtt med taushet når en snakker til noen, er vanskelig å takle for de fleste. En føler seg lett hjelpeløs og frustrert, og det er lett å tenke at barnet er taus med vilje. Dette kan føre til en maktkamp der den voksne bevisst eller ubevisst forsøker å presse barnet til å snakke eller ignorerer barnet helt.»

Blikket mitt ble slørete og det dryppet salte tårer ned på tastaturet. Jeg husket lærere som skulle tvinge meg til å snakke og det vanvittige kaoset slike episoder skapte inne i meg.

Kaoset var en blanding av fortvilelse, frustrasjon, sinne, redsel, hjertebank, kvalme, hodepine, svimmelhet og piping i ørene. De vonde minnene strømmet på og truet med å overmanne meg helt. Jeg husket den øredøvende stillheten i klasserommet, alles øyne rettet mot meg, læreren som terroriserte meg ved å gjenta samme spørsmål gang på gang, himlingen med øyne, oppgitt risting på hoder, halvskjulte flir, uroen som etter hvert bredte seg i rommet, skraping med stoler, ondskapsfull fliring, lavmælt mumling fra medelever som syntes synd på meg … «la henne være, det er ikke noen vits, hun kommer ikke til å svare uansett …» Jeg husket det med hver trevl i kroppen, og det gjorde både fysisk og psykisk vondt.

De vonde opplevelsene gjemte jeg i hjertet mitt. Ingen skulle få vite hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg kunne være helt utmattet når jeg kom hjem fra skolen … utslitt av alle følelsesmessige påkjenninger, utslitt av å bære på alt det vonde alene, utslitt av å føle meg annerledes og unormal, utslitt av stadige migreneanfall og nakkesmerter.

På vei inn i de voksnes rekker - hvordan skulle det gå ....??

Slik var hverdagen min i 12 år – helt til jeg var ferdig med 3 år på videregående i 1982. Da brøt jeg opp, og flyttet nordover til et sted hvor ingen kjente meg eller hadde noen forutinntatte meninger om meg.

Det var min vei ut av taushet og isolasjonen – en vei jeg måtte finne alene – uten hjelp fra verken skole, helsevesen, PPT eller BUP.

Kvelden var gått over til natt da jeg googlet meg fram til historien om Solveig … en historie som like gjerne kunne vært min egen. I likhet med meg fikk heller ikke hun hjelp som barn, og først i voksen alder fant hun ut at det var selektiv mutisme hun hadde hatt.

«Det var befriende å få vite at det hadde et navn», fortalte Solveig. «Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ikke snakket som barn. Da jeg fikk vite at flere hadde det slik som meg, slapp endelig skyldfølelsen taket. Frem til da hadde jeg gått rundt og vært sint på meg selv. Jeg kunne jo snakke, så hvorfor snakket jeg ikke?»

Etter videregående gjorde Solveig det samme som meg; hun flyttet til et sted hvor ingen kjente henne og fikk en ny start. Jeg kjente en helt uvanlig tilhørighet med Solveig, og det falt seg helt naturlig å gjøre hennes ord til mine:

«I dag har jeg ingen problemer med å snakke, men jeg har fremdeles et taust rom inni meg og liker ikke å slippe folk innpå meg.» «– Jeg er ikke den som sitter og fniser sammen med venninner, for å si det sånn.


Mer her:

https://www.nrk.no/finnmark/matte-bli-voksen-for-hun-skjonte-hvorfor-hun-ble-stum-1.13320964

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-finnmark/DKFI01001017/13-01-2017#t=1h6m25s